Om det å blogge

En klargjøring.

Siden malen for redigering av utseende på denne bloggen ikke er tilgjengelig, vil jeg gjerne presisere at jeg blogger for å dele mine erfaringer om stort og smått. Det er mine personlige meninger, opplevelser og tanker om det jeg opplever. Det er ikke en blogg jeg tjener penger på, og ikke har jeg planer om det heller. Jeg blogger ikke for å skape reklame rundt meg selv eller mine hunder (selv om jeg kan lese i diverse fora at noen setter likhetstegn mellom blogg og reklame, så er ikke det intensjonen). Kun å drive menings/erfaringsutveksling og som en lufteventil. Jeg velger også å blogge når det jeg har på hjertet er mye eller detaljert. Det er ikke alltid at jeg gidder å lese lange FB-statuser selv, så hvorfor skal jeg kreve at andre skal gjøre det? Det er også mine personlige meninger og erfaringer som kommer frem, og ikke i gjenstand av eventuelle klubber/foreninger. Bare så det er sagt.

Når som det er klargjort, så kommer jeg til å opprette en ny blogg, Lottes lille del av verden (eller et annet navn om jeg kommer på noe bedre. Håper dere vil følge meg der :)

Diva på sporet!

Denne helgen har Diva og jeg deltatt på et helgekurs i blodspor, arrangert av Jan Erik Haugen og Mona Andersen, ved Veslesjøen friluftsområde. Det var begrenset hvor store forventninger jeg hadde til fremgang og resultat, men hadde som innstilling at vi fikk ta det som en erfaring, Diva og jeg. 

Diva er for tiden en jente som står på trappene til tenårene. Hun kjeder seg lett og har begrenset med konsentrasjon. Hun tester grenser og det som var godt av godbiter i går, kan hun spytte ut i dag. Hun tøyer tålmodighetsstrikken min det hun kan, men gir seg når hun ikke oppnår det hun vil, nemlig at jeg skal komme etter henne. Derfor var jeg veldig spent på hvordan dette ville gå. Ikke har hun gått et eneste spor tidligere og ikke luktet blod heller, om en ser bort i fra i forbindelse med mat. 

Vi gikk tre spor, to på lørdag og ett i dag, søndag. Det første sporet i går da snuste hun veldig på oppsparket ved sporstart. Hun var tydelig nysgjerrig på hva dette var. Med nesa i bakken snuste hun rundt og fant på egenhånd retningen sporet gikk i. Jeg og sporlegger var enige om at dette var jo en god start.Hun gikk sakte, men snuste på hver bloddråpe bortover skogsbunnen. Hun gikk jevnt, men trutt fremover i den retningen sporet gikk. Ved sporslutt var hun veldig interessert i hvordan det luktet på bakken, men pølsebitene som ventet som belønning, var hun ikke interessert i. Bombe. 

Etter et par timer gikk vi neste spor, og allerede når vi nærmet oss sporstart, søkte hun ned i terrenget med nesa. Sporstarten gikk noe raskere enn ved det første sporet og det var tydelig at hun var mer bevisst på hva hun skulle gjøre. Vi gjorde oss et par typiske erfaringer: 1:at det var enklere i tett terreng enn i det mer åpne landskapet og 2: enten så er Diva på sporet eller ikke, det er ingen mellomting hvor hun fjaser eller finner på andre ting. Det hender hun tar seg noen pauser og ser seg rundt, men ingen rulling på bakken for eksempel. På slutten av sporet viste hun liten interesse for sporslutt, hun ville heller gå videre. Det var som hun sa: MER! Noe som aldri er en feil måte å avslutte en trening på. 

Det inntrykket som satt igjen sterkest etter dag 1 er at dette er virkelig noe Diva så ut til å like. Hun jobbet godt og konsentrert (en side hun ikke har vist tidligere) og ikke minst at hun viste glede når hun skulle gå sporene, i alle fall så fort hun fikk mer peiling på hva hun skulle gjøre. 

Dag to startet med et lengre spor. Diva jobbet som ved siste sporet i går: jevnt tempo, sakte og konsentrert jobbing. Når hun ble ukonsentrert, tok hun pause selv, men gikk videre på sporet etter å ha sett seg rundt litt. Jeg ble neste satt ut over hvor godt hun jobbet til å være så fersk i dette. Konsentrert, det liksom ikke sånn jeg kjenner henne om dagen, men det var utrolig godt å se at det bor i henne. Og at blodspor var gøy. Sporslutt denne dagen, da ventet pølser og elgkarbonader, samt en skank/rådyrbein som var veldig spennende. Hun viste veldig interesse for denne og tok til slutt tak i den og bar den hele veien tilbake til samlingsplass. Stolt. 

Læring om egne hunder, verktøykasse med mer!

Denne helgen har jeg virkelig lært mye om egne hunder og om hundetrening i et konkurranseperspektiv. Noe er kanskje selvsagt for mange og ofte denne helgen har jeg tenkt at "Ja, men dette vet jeg jo". Siden jeg til tider har en utpreget teflonhjerne så er jeg nødt til å skrive ned endel av det jeg har lært denne helgen. Om det kan komme andre til nytte, så er det bare en bonus.

Det aller meste av treningen denne helgen var lagt opp ved at vi skulle trene momenter av en øvelse hver for seg, for så å sette de sammen til en øvelse. Dette skulle først gjøres når alle delmomentene satt 9 av 10 ganger. Jeg har virkelig skjønt hvor lang tid det tar å bli god og hvor mange treningstimer som ligger bak en topptrent hund. Vi jobbet med de samme øvelsene som i går og fortsatte jobbingen med delmomentene. For min egen del hadde jeg mest fokus på fri ved fot, stå og apport.

Diva var tydelig sliten i dag og hadde et lavt energinivå. Det var mer sånn at "Jada, jeg kan det, men må jeg akkurat nå? Vil heller ligge i skyggen altså." Nå skal det sies at treningsplassen var i sola og på asfalt, men sett bort i fra det, så var hun ganske tam. Hadde jeg bare hatt en hageslange og fått dynket henne. Da kvikner hun til, vanligvis. Uansett, jeg fikk prøvd endel momenter og ble klokere på hvordan jeg både skulle belønne og at denne damen er KRESEN på godbiter. Spytta ut første bit av kjøttbollen allerede før vi hadde startet. Den beste godbiten i dag var instruktørens lammepølse! Da var det mer motor som kom fram. Funket som nitroglyserin. En senere økt så haltet hun litt på et bein. Hun er jo ikke vant til å gå så mye på asfalt, men så ikke tegn til sårbeinthet under. Ikke så jeg sår heller. Hun kan ha ligget forkjælt i buret, eller strukket noe, men når vi kom hjem så var det full fart - uten halthet. Tanken slo meg om hun rett og slett ikke orket å trene mer i dag og gjorde seg halt der og da. De er jo smarte disse dyra. Godt at hun er ved slag i kveld, men blir nok rolig et par dager - bare sånn for sikkerhets skyld.

I stedet for Diva, tok jeg ut Rikke for en økt. Snakker om hund som var PÅ! "Hva, klikk - jippi, GODBIT. Jeg gjør hva som helst når som helst!" Trening av fri ved fot gikk som bare det, kliss inntil låret og oppmerksom på meg. Dæven, dette var virkelig en treningsmetode som funket for henne. Ikke var hun kresen heller. Det var en helt annen opplevelse å gå med Rikke, enn med Diva. Sammenlignet så er det flere dager siden jeg jobbet med Rikke, og det blir jo som å sammenligne en iskald farris i skyggen på en varm dag mot en varm og tam cola i sola på stranda. Rimelig stor forskjell!

Raio fikk også prøve seg et par ganger og han var også rimelig "på". Han var litt opptatt av alle damene på stedet, og måtte liksom bare knurre litt til andre hanner bare for å si i fra at "jeg er mann og er tøff", men fikk samlet han og det gikk da ganske så bra det også. Fikk han med meg i fri ved fot. Raske utgangsstillinger. God kontakt (etterhvert). Apportbukken var spennende og jaggu kom vi ganske langt der også. Utgangsstilling, bli,jeg fikk kaste apporten uten at han rørte på seg og han hentet den. Avleveringen må vi jobbe med, da han slipper lett og ikke kommer helt inn, men vi har kommet langt likevel.

For å oppsummere helgen, så må jeg bare si høyt og tydelig at JEG HAR LÆRT MASSE om trening av hund. Jeg har fått flere verktøy i treningsverktøykassa mi og jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg vil trene hund. Hvordan jeg vil at treningen skal være og at det skal være gøy! Det er nok ikke alt fra denne helgen jeg vil ta med meg videre. Det var rett og slett ikke alle metodene instruktøren presenterte for oss som jeg kan stå inne for når det gjelder mine treningsprinsipper. På en annen side: vis meg gjerne den personen som er enig med alle instruktørene i verden... Jeg tror du skal lete godt.

Tanken om en personlig verktøykasse med metoder for trening av hund er egentlig ganske god. Det er ikke alt en har bruk for, eller vil ha. Andre verktøy er en villig til å betale mer for, og dette vil jeg heller gjøre i form av å bruke tid og å være tålmodig med hundene mine. Dette er en positivitet jeg vil ha med meg en gang jeg skal holde kurs og jeg må kunne stå for det jeg presenterer. Nå mener jeg ikke at en ikke skal si nei til hunden, eller at alt skal være like artig hele tiden, men det er en helt annen diskusjon som jeg kan ta senere.

Denne helgen har jeg fått følgende verktøy i min verktøykasse:

1. Del opp øvelser i delmomenter og tren på disse før de settes sammen til hele øvelsen, men ikke før det sitter godt.
     1a) Øvelsen fri ved fot kan deles opp i flere momenter: utgangsstilling, følge personen før en skal tilbake i utgangsstilling. Momentet utgangsstilling er det momentet som går igjen i de aller fleste øvelser, og det er viktig å være presis i hvordan hunden sitter. Ikke for langt foran, eller tilbake. Det viktige her blir å belønne presist. Ikke bare med timing, men at hunden faktisk ikke får belønningen et annet sted enn ved der den må sitte. Det instruktøren sa var at framlabbene gjerne var ved hælen på fører, men at dette måtte tilpasses hver enkelt ekvipasje. Uansett så skal hodet omtrent være klistret til beinet.

For å lære inn fri ved fot, så var det en klar anbefaling å lære inn øvelsen mens en rygget og hadde hunden på høyre side. Da har en full kontroll over hvor hunden er og om den er plassert riktig.Hvorfor på høyre side? Jo, da erfarer hunden at den skal ha førerens lår på sin høyre side. Altså når føreren går rett vei, så kommer hunden på venstre side. En annen grunn til dette, er at føreren skal gå rett oppreist under konkurranse og at det er vanskelig å få bort en dårlig holdning til fører. Dessuten, om føreren går bøyd mot hunden (riktig vei) og etterhvert retter seg opp, så blir det en helt ny øvelse for hunden: føreren går jo annerledes! Igjen så må belønningen komme når hunden er i riktig posisjon. Ros gjerne hunden for oppmerksomhet og lignende, men hunden bør ikke få goditen før den er på rett sted. La den heller "hente godbiten" på rett sted. Etterhvert så vil hunden søke dette stedet for å få belønningen raskere. Når dette sitter, snu seg og belønn riktig.

     1b) Apport. Delmomenter: utgangsstilling+bli mens fører kaster apporten+løpe ut fra fører+plukke opp apporten+holde apporten og ikke tygge på den+komme tilbake med den+ utgangsstilling. Samme prinsippet som over med belønning av delmomenter. Igjen kan disse delmomentene deles opp i enda flere momenter-alt kommer an på den enkelte hund og hva den har behov for ut fra hva som faller seg naturlig. Det kan ligge mer naturlig for en retriever å bære uten å tygge enn en annen rase. Det å gripe apporten kan bestå av: vise interesse for apporten, snuse på den, åpne munnen mot den (hunden altså), holde den, holde den lengre og gi den tilbake til fører.

     1c) Fremadsending. Utgangsstilling+se ruta+løpe mot ruta+stoppe i ruta. For å trene på stopp i ruta, kan en annen person legge ut belønning, for eksempel leke eller godbit i skål. Skåla bør da være plassert bak ruta. Stoppen trenes senere og er et moment i seg selv. Når dette gjøres mange nok ganger og belønningen er riktig, er den ruta kjempemorsom! For å trene stopp kan en person stå i bakkant av ruta og fjerne belønningen om hunden ikke stopper. Et annet alternativ er å trene target med hunden og at target ligger i ruta, for eksempel en musematte.

     1d) Stå under marsj. Mye de samme prinsippene som fri ved fot, men for å trene inn selve stå, og få brå stoppen, så kan dette deles opp. I begynnelsen når hunden er foran deg, belønn bare om hunden står stille. Kast gjerne belønningen på bakken bak hunden (forklarer senere) og vis hunden gjerne at det er der belønningen er om det ikke kommer naturlig. Etterhvert rygger du, rygg sakte, sånn at du nesten stopper (men hold alltid bevegesle!). Stopper hunden, selv om bare et nanosekund, så belønn. Ha fokus på beina til hunden: står alle fire labbene i ro? Igjen belønn BAK hunden slik at hunden ikke gjør koblingen at etter stopp, så skal jeg framover. Teorien er i alle fall at en får en bedre stopp da og at hunden ikke så lett går fremover. Et alternativ er å kaste leke bakover når hunden stopper.

2. Noen ganger tar det tid å finne superbelønningen for en hund, og det som funker en dag kan være skikkelig æsj en annen dag. Noen ganger er rett og slett den beste belønningen å gjøre øvelsen en gang til. Det gjelder å ha tålmodighet. Økt forstyrrelse i omgivelsene krever en belønning som betyr mer for hunden. Hvor mange ganger har en ikke tenkt: ja, men det gikk hjemme, hvorfor ikke her? En mulighet kan være at belønningen rett og slett ikke betyr nok for hunden i den aktuelle settingen.

3. Kriterier, belønning og timing. Tre viktige grunnprinsipper for all trening. Hva vil du at hunden skal gjøre? Funker det ikke? Hva av disse tre er det da du kan gjøre annerledes?

4. En sak er at en ikke bør gå for fort fram i trening. En annen sak er at når hunden kan en øvelse, og du er helt sikker på det, så gå heller ikke tilbake heller. Hunden finner fort ut dette og at den ikke trenger å jobbe like mye. Det er fort gjort å få en hund som da tvinner en rundt lillefingeren.

5. Planlegg treningen din. Ikke bare tenk at jeg skal trene fri ved fot, men hvilke DELMOMENTER en skal trene på. Er det kontakt? Er det utgangsstilling? Når det gjelder apport, er det å holde apporten? Ved fremadsending til rute, er det å løpe fram mot ruta? Stoppe i ruta? Ved avstandskommandering, er det å trene overganger fra ligg og til sitt/stå? Er det håndsignaler? Øke avstand? Håper dere skjønner tegninga. Vær bevisst på hva du gjør! Da får du også mer ut av treninga! Om du tar ut hunden av bilen og så begynner å filosofere, så har du allerede mistet mye av oppmerksomheten til hunden.

6. Vær bevisst på hvilken rase hunden er, eventuelt er blanding av og tren ut fra dette. Hva faller naturlig for nettopp din hund? Å utnytte hundens naturlige egenskaper kan spare en for mye, selv om i alle fall jeg har som filosofi at det meste kan læres - noen bruker bare mer tid enn andre.

7. Kontakt med hund er ikke alltid ensbetydende med øyekontakt. I de fleste øvelser er det kontakt MED fører som gjelder og øyekontakt kan være direkte ødeleggende for en øvelse. Dette selvfølgelig sett i konkurranseperspektiv. For eksempel ved utgangsstilling så er det IKKE ønskelig med øyekontakt. Om du tenker etter selv: hvor må hunden være plassert for å ha øyekontakt med deg? I en konkurranseøvelse skal du ikke se ned på hunden, men du skal være rak i ryggen og se fremover. Hvor må hunden da plassere seg for å få øyekontakt? Tenk etter. Derfor er det lite hensiktsmessig i en begynnerfase, frem til du virkelig vet at hunden får riktig (og selv da sjeldent) - å trene utgangsstilling og fri ved for - alene. Hvorfor? Med mindre du har en treningshall med speilvegger eller trener ved siden av lave butikkvinduer, så har du ikke kontroll på hvor hunden befinner seg. Dette vil vanskeliggjøre timing på belønning. En ting er om du trener på øyekontakt - greit det - men trener du for eksempel utgangsstilling...poenget er: vær bevisst på hva du trener!

8. Et godt treningsfellesskap er uvurdelig. Ingen er verdensmestere, og selv om en tror det aldri så mye selv, så er det godt (og til tider frustrerende) å få innspill på hva som går bra og hvorfor øvelsene ikke alltid er vellykket.

Som nevnt tidligere ble vi fortalt om/presentert for noen metoder som jeg ikke vil ta med meg i verktøykassa mi. For eksempel så klarer jeg ikke stå inne for dette med tvangsapport. Med det mener jeg at en fysisk skal åpne munnen til hunden, stappe inn apporten og holde igjen munnen til hunden med egne hender. For meg er ikke dette positiv trening. Ikke passer det mine hunder heller og det lyser lang vei. Jeg føler mer at er belønningen sterk nok, så vil hunden før eller senere vise interesse for denne apporten og at en sånn sett kan bygge videre på dette. Jeg vil heller ikke, selv om hunden min ikke hører etter og kommer til meg, kaste en metallboks med ting som skrangler på kroppen til hunden for å bryte oppmerksomheten. Mulig at det funker for noen, men det er ikke noe for meg. Da vil jeg heller dele opp innkallingsøvelsen i delmomenter og belønne disse, som vi lære på klikkerdagen ved forrige samling. Belønne og rose når øret vender bakover, ser bakover, snur seg mot meg, kommer mot meg og til slutt til meg. Jeg har prøvd det på Raio (som er den mest utfordrende av mine på dette området) og det funker. Sakte, men sikkert.

Det er mulig jeg har glemt noe fra dagen, så dere som var der, legg gjerne til noe i kommentarfeltet. Dere andre, legg gjerne igjen kommentarer dere også. Bare hyggelig det. Det er ikke alltid lett for Teflonhjerne A/S å huske på alt. Det er mange inntrykk som må fordøyes og det tar tid, akkurat som treningen.

God søndag og takk for oppmerksomheten (om dere gadd å lese alt)!

Instruktørkurs med Diva, eller er det lek med Blondie?

I enkelte situasjoner lærer en mer om hunden sin enn i andre og i dag var en av de. Som noen vet så går jeg hundeinstruktørkurs gjennom Oslo Hundeskole og i den forbindelsen så har vi samlinger hvor vi har en god del praksis og teori. Denne helgen er det ren lydighetshelg hvor de kommende instruktørenes instruktør, som for øvrig er kjempeflink til det hun driver med, (tidligere landslagsleder og greier) presenterer oss for øvelser som vi skal jobbe med. Hun demonstrerer med hunden sin Haste (les: engelsk for hastverk) disse øvelsene og hvordan vi kan lære de inn moment for moment.

Jeg må si at i dag har jeg lært utrolig mye om Diva, og det er at hun rett og slett ikke er satt sammen som andre hunder. Godbiter, leker - ja, her skulle jeg finne ut at boksen ikke akkurat er firkantet, men mer som en labyrint.

Når jeg henter henne for første økt er jeg full av mot og inspirasjon og har som mål å øve på fremadsending mot en markert rute noen meter foran oss. Armert med favorittleken "Rosa flamingo" og både svenske kjøttboller og kalkunpølser nærmer jeg meg treningsområdet. Momentet er at hun skal løpe fra meg mot ruta, verken mer eller mindre. Det er jo et nytt sted å trene på og hun er opptatt av alt annet enn ruta og favorittleken. Hvem gikk der a tro? Hva er det som beveger seg på trikkeskinnene? Hvilken hund er det? Så ser hun på meg: Hæ??? "Blonde", vakre, sorte pelsdotten min... Joda, vi kommer såpass langt at hun løper fram til en godbitskål tre ganger og pølse er egentlig ikke stas, hun ser på meg som om hun skulle si: "Jeg liker ikke dette, jeg mutter". Ok. Svenske kjøttboller da. Det var mer interessant. Godbitskåla vi bruker er av metall og skrangler litt mot asfalten. "Ææææææ, den bråker, mutter, jeg liker ikke denne ekle greia. Den er farlig faktisk! De svenske kjøttbollene kan du ha for deg selv altså". Sukk. Vi fikk til en repetisjon før vi ga oss med det momentet. Pause. Lunsj. Puh...

Et annet moment vi trente på i dag var å gripe for så å holde apporten. Diva snuser forsiktig på den og ser rundt seg. Jeg tenker som så at hun har jo knapt sett en apportbukk før og det er ikke så rart at hun ikke vet hva hun skal gjøre. Hun griper den noen ganger, jeg klikker og gir godbit. Det går sånn ca tre ganger. Hele hunden lyser mot meg: kjeeeeedeliiiig! Vil mye heller se på de andre, demper meg, snur seg vekk og er interessert i alt annet enn denne apportbukken. Jeg vil liksom ikke gi meg heller, instruktøren vår er hos de andre gruppene mest i dag, og jeg takker meg selv for den erfaringen jeg har med å trene hund og tenker at vi rett og slett må gå lenger unna de andre - vi er for nærme og det blir rett og slett for mye for Diva.

Med en gang vi rører på oss, livner hun til, forventningsfull til tusen. Hun ser opp på meg: "skjer det noe nå? Hun går på plass som bare hun kan, og jeg tenker: hmmm...når jeg beveget meg så ble hun mer oppmerksom. Dette må vi utforske litt. Jeg tar frem apportbukken og presenterer den for henne. Hun griper, holder og bærer flere meter! Jippi! Godbit? De svenske kjøttbollene spytter hun ut igjen.. Hvordan skal jeg nå belønne? Jeg prøver igjen, samme resultat: gripe, holde og bære. Jeg jubler og tar frem den rosa flamingoen og nå vil hun leke! Vi leker, tar en repetisjon til, leker mer og går tilbake til bilen. Pause. Slutt.

Hva har jeg så lært i dag?
Lærdom 1: Ved innlæring av nye øvelser kan jeg ikke trene for nære andre og jeg legger meg på minnet at jeg må jobbe med generalisering, både med sted og forstyrrelser. For eksempel trene utenfor et kjøpesenter, steder hvor andre trener hund.
Lærdom 2: Det jeg trodde var supergodbit, ikke er det - i alle fall ikke i dag.
Lærdom 3: Den beste belønningen er lek!
Lærdom 4: Diva trenger bevegelse ved innlæring av apport.
Lærdom 5: Jeg må stole på meg selv når det gjelder innlæringsmetoden for nye øvelser for min hund og at jeg må tørre å tenke utenfor boksen med tanke på de metodene vi blir presentert.

Vel hjemme etter at hundene fikk en liten dupp i Glomma, fant jeg fram den gule vannapportbukken. Diva synes den var kjempespennende! Jeg merker hun har mer å gi og hun griper, holder og bærer på første forsøk. Jeg rygger, hun traver mot meg glad og fornøyd med apporten i munnen. Hun holder den til jeg tar den. Masse lek. Jeg får litt lyst til å prøve å sende henne fram til apporten og får henne i utgangsstiling. Jeg kommanderer bli, kaster apporten noen meter foran oss og sier apport (noe jeg ikke har brukt tidligere, men tenker at, ja, det fikk bare stå til). Fullt firsprang mot apporten, plukker den opp, løper tilbake til meg og jeg får ta den! Julaften, bursdag, påske og ferie på en gang!

Gode, fine, vakre og morsomme Diva. Du er noe for deg selv :)

Valpekurs med Frøken!

22 april var vi på valpekurs og for en kveld! I det hele tatt en fantastisk dag med flott vær osv, men denne kvelden skulle vise seg å gå over all forventning. Frøken starter med å gi meg masse kontakt og under gå-pent-øvelsen så strammer hun ikke båndet en eneste gang, ikke med retningsendringer og fristelser. Hun er så oppmerksom som bare hun kan være. I innkallingsøvelsen så kommer hun i fullt firsprang - instruktøren holder henne og jeg får ca 5 meter bort før jeg roper på henne når hun har oppmerksomhet mot instruktøren - hun kommer med en gang. Mens instruktøren hjelper de andre, finner jeg ut at jeg skal prøve å lære Frøken ordet "bli", og starter med å så vidt stå foran henne, "bli" og godbit - før jeg sakte tar et halvt steg bakover, ett steg  til jeg til slutt kan holde i hanken på lina (ca 150). Hun blir og gir meg full oppmerksomhet. La meg bare nevne at hun ikke har prøvd på dette tidligere. Helt utrolig hvor raskt hun tar ting. Senere på kurset skulle vi gå mot og mellom hverandre, pent i bånd. Ingen stramming av båndet og øvelsen gikk som en lek. I begynnelsen fikk hun gå innenfor båndets rekkevidde, men jeg ville øke vanskelighetsgraden litt og ba henne om mer "på plass"-type øvelse, noe hun gjorde. Sukk. Til og med når jeg stopper så setter hun seg i utgangsstilling. Siste nye øvelse er at hun skal ligge. Hun sitter og jeg fører godbiten i en L foran henne. Hun må tenke litt, men finner fort ut at den raskeste måten å få godbiten på, er å ligge. Vi tar vel en 6-7 repetisjoner av "dekk" og de tre siste gangene ble det jaggu "plaske-dekk". Da var det å løse ut og takke for i dag. Handler om å gi seg mens det går bra :) Regner ikke med at det skal være sånn hver gang, men lever lenge på dette :)

Klasse 30 og Klasse 15 - Hvilken klasse hadde du ønsket for ditt barn?

Det er flere debatter om antall elever per lærer i et klasserom. Likeledes antall elever per kontaktlærer. Noen kjernebegreper i disse debattene er voksentetthet, muligheter for differensiert undervisning og læringsutbytte. Et spørsmål som ofte blir stilt er: Hva har mest å si for elevenes læringsutbytte? 

Det finnes vel like mange meninger om hva som er tilfelle, så det som blir avgjørende til slutt er vel hva en tror selv. For å komme nærmere hva jeg tenker om dette i disse forhandlingstider, så har jeg undersøkt litt rundt dette. Jeg vil også stille deg det samme spørsmålet tre ganger i løpet av denne teksten. 

Høyre sier for eksempel på sin egen side at de ser at klassestørrelse påvirker læringsutbytte. Her er vi i alle fall enige. De viser til en svensk undersøkelse som sier, sitat: "ved å redusere klassestørrelsen fra 25 til 20 er gevinsten 10 prosent bedre læringsresultater og 3,4 prosent høyere lønn for eleven når han eller hun kommer ut i arbeidslivet. " Høyres skolepolitiske talskvinne, Elisabeth Aspaker, sier videre: "Hvis vi skal gjennomføre en norm for lærertetthet blir det tidenes ufaglært-reform for norsk skole. Vi må jo dytte ufaglærte inn i skolene". Tja....jeg er ikke så skråsikker på dette, jeg, Elisabeth Aspaker. Jeg har gjennom 10 år i skoleverket møtt mange faglærte kolleger som ikke vil være kontaktlærere nettopp på grunn av store klasser. I mange tilfeller så er klassestørrelsen ofte synonymt med antall elever per kontaktlærer. Min påstand er at vi her har en ressurs som står ubrukt - godt utdannede faglærere som ikke vil være kontaktlærere. Kanskje hadde vi fått utnyttet denne ressursen bedre om gruppene hadde vært mindre - har du tenkt på det, Aspaker? 

Jeg vet i alle fall at jeg som lærer og potensiell forelder hadde takket og bukket for de 10 prosentene bedre resultater. Jeg ser heller ikke bort i fra at i dagens konkurransesamfunn at elevene også hadde takket for 3,4% høyere lønn. 

Spørsmålet, første gang: Hvilken klasse hadde du ønsket for ditt barn? 

John Hattie er en anerkjent forsker når det kommer til skole, og på grunn av hans omfattende arbeid er dette ikke noe som bør forbigås i stillet. KS oppsummerer John Hattie sin forskning ved at klassestørrelse er blant de faktorene som har minst betydning for læringsutbytte, med 0,21. Dette blir brukt som et argument på at det ikke er så viktig. Til sammenligning så er en av faktorene som har størst betydning: ro i klasserommet. Her er faktortallet på 0,8. Dette synes jeg er interessant, spesielt når KS selv skriver i sin oppsummering at fagkunnskaper kun ligger på 0,09. Altså har både ro i klasserommet og klassestørrelse mer å si for læringsutbytte enn fagkunnskaper. Med dette mener jeg ikke å si at det bær være fritt frem for ufaglærte i skolen, jeg mener kun å påpeke at det klassestørrelse er viktigere enn fagkunnskaper. Her støtter jeg meg på forskning. Jeg undrer på i hvilken grad politikere egentlig har tenkt på dette. De fokuserer jo som kjent på etterutdanning og drømmelærere. 

I Altaposten før helgen sto det en artikkel skrevet av en journalist som hadde fulgt 66 elever fordelt på to klasser. Jeg anbefaler alle å ta seg tid til å lese denne artikkelen i sin helhet. Journalisten stiller seg selv følgende spørsmål etter å ha fulgt klassen: "Som journalist lever vi i den villfarelse at vi er yrkesgruppen med dårligst samvittighet over alt det ugjorte i kampen mot klokka. Kanskje har lærerne en enda tøffere deadline?" Jeg velger å ikke gå nærmere inn på denne artikkelen da jeg mener at den taler best selv. 

Når jeg nå skal skrive videre, vil jeg ta utgangspunkt i to klasser, som jeg fra nå av kaller Klasse 30 og Klasse 15. I disse klassene er det henholdsvis 30 og 15 elever, for faglærere og per kontaktlærer. Før du leser videre, tenk på hvilken klasse du hadde ønsket at ditt barn skulle gå i. 

Hverdagen til Klasse 30 består av: 30 elever med ulike personligheter som skal falle til ro i timene, 30 elever som skal få tilbakemelding på skriftlige og muntlige prestasjoner, 30 elever som skal få differensiert undervisning og de samme elevene vil også gjerne bli sett i klassen også - alle som en. For ikke å glemme kontaktlæreren som skal ha kontakt med minst 30 hjem - ikke alle foresatte bor sammen. 

For Klasse 15 er hverdagen en ganske annen. Med fare for å gjenta til det kjedsommelige: 15 elever med ulike personligheter som skal falle til ro i timene, 15 elever som skal få tilbakemelding på skriftlige og muntlige prestasjoner, 15 elever som skal få differensiert undervisning og de samme elevene vil også gjerne bli sett i klassen også - alle som en. For ikke å glemme kontaktlæreren som skal ha kontakt med minst 15 hjem - ikke alle foresatte bor sammen.

Spørsmålet, andre gang: Hvilken klasse hadde du ønsket for ditt barn? 

En faktor som ikke kan ignoreres i Klasse 15, er om at hvis en elev faller utenfor fellesskapet, så kan tilværelsen bli ganske ensom. Sannsynligheten for at den eleven som eventuelt faller utenom i Klasse 15, finner venner i Klasse 30 er større. Likevel tenker jeg at om det er flere paralleller på en skole, med små klasser, så vil det finnes en klasse for denne eleven. Altså, større skoler, med grupper på 15. Det ville ha vært min drømmeskole som lærer. 

Innledningsvis nevnte jeg også sikkerhet. Jeg vil litt tilbake til dette. Når det gjelder svømming er det et tall som sier at det må være en voksen med godkjent livredningsprøve per 15 elever i bassenget. Forskrift til Opplæringsloven sier: "Dersom den gruppa skolen har ansvaret for, overstig 15, skal tilsynet aukast med ein vaksen tilsynsperson for kvar påbegynt gruppe på 15. Dei som fører tilsyn, må vere flinke til å symje og dykke, og må kunne livredning." 

For grupper av elever i klasserom finnes det ingen slike tak. Det står ikke nedfelt noe i lovverket om størrelse på en ordinær klasse. Jeg ber dere se for dere følgende scenarier: 

1) Skolebygget brenner og klasserommet må evakueres. Læreren har ansvar for å få elevene ut på en trygg måte. Læreren skal holde oversikt over klassen sin i en situasjon hvor mange elever skal ut av bygget. 

2) To elever braker sammen i en uenighet, noe som dessverre kan skje fra tid til annen på tross av at alt er lagt til rette for et godt klassemiljø. Samtidig setter en elev noe i halsen og trenger hjelp. 

Tilbake til Klasse 30 og Klasse 15. Se for dere disse to klassene i de to nevnte scenariene. Tenk på den enkelte elev sin sikkerhet - og læreren sitt ansvar. 

Spørsmålet, tredje gang: Hvilken klasse hadde du ønsket du for ditt barn?

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

For å følge det jeg oppfordrer mine elever til når de skal skrive sakprosa, nemlig kildeliste, så legger jeg ved linker til det jeg har sett på. For de spesielt interesserte. 

Høyre om klassestørrelse: 

https://www.hoyre.no/Om+H%C3%B8yre+og+norm+for+klassest%C3%B8rrelse.d25-TMZjM31.ips

KS' oppsummering av Hattie sin forskning: 

http://www.ks.no/PageFiles/51971/En%20kort%20oppsummering%20av%20Hatties%20forskning.pdf

Artikkelen i Altaposten: 

http://www.altaposten.no/incoming/article9057985.ece

Forskrift til Opplæringsloven: 

http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-06-23-724/KAPITTEL_14#KAPITTEL_14

Nok er nok! Arbeidstid eller kvalitetstid?

Nok er nok! Arbeidstid eller kvalitetstid?

Som lærer følger jeg forhandlingene mellom Utdanningsforbundet og KS om lærernes arbeidstidsavtale, og jeg grøsser av KS’ tilsynelatende totale mangel på forståelse for hvordan yrket fungerer i praksis. Jeg ser også vantro på hvordan dette blir fremstilt i media av alt for mange journalister som helt tydelig ikke vet hva de skriver om. Jeg klarer ikke lenger å sitte og se på at yrket jeg er så glad i, blir omtalt og behandlet på denne måten, faktisk rasert. Derfor vil jeg gjerne klargjøre et par begreper, og stille noen spørsmål.

I dag jobber lærerne 1687,5 timer i året, akkurat som alle andre arbeidstakere. Forskjellen er at disse timene er fordelt på færre uker i året enn i andre yrkesgrupper (38 uker sammen med elevene og 6 dager uten elever). En vanlig arbeidsuke er 37,5 timer, og lærerne jobber i gjennomsnitt 43,3 timer i uka. Av disse er 31,25 timer bundet til arbeidsplassen på ungdomstrinnet, og resten av tiden disponerer vi selv. Det er denne uspesifiserte tiden vi ønsker å fortsatt disponere selv, og det er også grunnen til at vi avspaserer som vi gjør.  Med andre ord: Lærere har like mye ferie som alle andre. Grunnen til at vi likevel ut over dette i kalenderåret har flere uker hvor vi ikke er på jobb, skyldes at disse ukene er opptjent avspasering gjennom året.

En lærers arbeidsuke er altså på 43,3 timer i snitt. I perioder mer, andre mindre – dette skyldes et komprimert arbeidsår som går parallelt med elevenes skoleår. Oppgaver som gjøres utenom undervisningstid er for eksempel forberedelser, skole/hjem-kontakt (herunder blant annet kontakt via epost/telefon/sms, foreldresamtaler og foreldremøter) og vurderingsarbeid av ulik karakter. I tillegg er det planlegging av timer, klargjøring av materiell til timer og møter av ulike slag (fellesmøter, samarbeidsmøter med andre instanser og kurs). Denne listen kunne ha fortsatt videre.

Noen flere tall. Enkelte år har jeg hatt opptil 120 elevtekster å vurdere i løpet av kort tid, les: tentamensperioder. I snitt bruker jeg kanskje 30 minutter pr tekst. Mitt første utgangspunkt er ikke å finne hva eleven ikke har fått til, men å finne hva eleven er god på slik at jeg kan gi en tilbakemelding på hva eleven kan gjøre mer av. I tillegg stiller jeg spørsmål til eleven, for å få han eller hun til å reflektere over eget arbeid. Til slutt kommer jeg med forslag til ting eleven har forbedringspotensiale i. Med andre ord, jeg prøver å lage en tilbakemelding som er positivt ladet for eleven. De to første punktene skal alltid ta mer plass på arket enn det siste. Dette er noe jeg gjerne bruker 30 minutter pr elev på å gjøre. Foresatte og andre har spurt meg hvordan jeg klarer å gi dette til elevene. Svaret er enkelt, og selv om det er en klisje så er svaret: fordi de fortjener det. Erfaring har vist meg at det nytter. Jeg synes at elevene fortjener dette i fremtiden også – å få en solid tilbakemelding på sine arbeider. Dette krever tid. 120 tekster a 30 minutter = 60 timers arbeid. Noter dere det tallet.

De siste årene ved å jobbe i en borgerlig styrt kommune så har statistikken vist at klassestørrelsen øker. Gjennomsnittsklassen til en kontaktlærer er nå på 30 elever. Det innebærer, i tillegg til individuell oppfølging, 30 foreldrekonferanser hvor det gjerne settes av 30 minutter pr elev. Gjerne en time om det er noe spesielt. Dette vil si minst 15 timer. Noter det tallet også.

Vurderingsarbeidet og konferansene er gjerne noe som går parallelt i skoleåret. De foresatte vil gjerne vite hvordan det går med deres håpefulle. Dette vil si at i perioder (ofte kalt «sesongarbeid») så jobber en kontaktlærer nesten døgnet rundt. Det jobbes ekstra i perioder, og vi jobber mindre i andre – derav opptjent avspasering. Klager vi? NEI! Vi gjør denne jobben fordi det er dette vi har valgt å gjøre, fordi det er en av de mest givende jobber en kan ha. Å veilede fremtidens arbeidstakere og gi de kunnskaper for resten av livet. Fordi elevene fortjener kun det beste.   

KS’ forslag som ble lagt på forhandlingsbordet provoserer mange lærere voldsomt. Faktisk er det etter mitt syn (og mange andres) helt bak mål. KS vil at vi skal jobbe 8-16. Mange lærere underviser i dag fra 8-14. Det vil gi to timer til annet arbeid. Møtevirksomhet legger beslag på minst to av ukedagene etter undervisningstid. Da står vi igjen med 6 timer. Ta fram tallene du noterte i sted. 60 timer fra vurderingsarbeidet og 15 fra konferansene.  Det vil ta 30 arbeidsdager å komme i mål – forutsatt at alle foresatte kan komme på konferanse før kl 16. Med tre dager i uka til dette arbeidet tar det fort 10 uker å få gitt tilbake en tekst. I tillegg kan du regne med planleggingen av timer. Kanskje tar det da opptil 2 måneder å få levert tilbake en tekst. Jeg synes ikke det er akseptabelt.

Fra pressemelding fra Skolenes Landsforbund: «Dagens avtale sikrer et tak på hvor mange undervisningstimer en lærer kan ha. KS vil fjerne dette taket. Da blir det fritt fram for økonomisk pressede kommuner å pålegge hver enkelt lærer flere undervisningstimer. Flere undervisningstimer for hver lærer kombinert med færre timer til å forberede undervisningen vil rasere kvaliteten i norsk skole.» Dette er noe jeg er helt enig i. Ironisk nok, kan det virke, så ser ikke KS  og Regjeringen dette regnestykket. Ironisk? Jo, de vil jo satse på matematikk i skolen. Enkel logikk sier at dette regnestykket ikke går opp om en skal ha en skole som er faglig og mellommenneskelig forsvarlig. Lærere kan riktignok ikke verken klone seg eller gi timene i døgnet flere minutter. Vi er tross alt bare mennesker.

Jeg er glad i jobben min. Jeg er fornøyd med både lønn og dagens arbeidstidsavtale. Jeg trives i yrket. Disse endringene som henger over læreryrket som en mørk sky, gjør noe med motivasjonen min for å fortsette i yrket på sikt. Med slike endringer vil jeg få store problemer med å stå inne for kvaliteten på arbeidet jeg leverer og det skyldes ikke manglende utdannelse – den har jeg ganske mye av faktisk og jeg VET jeg er en god lærer. Ved en arbeidstidsavtale som KS legger på bordet, vil kvaliteten på arbeidet blant annet bli preget av hastverk (rett og slett for å rekke gjennom mest mulig), kortere tilbakemeldinger/ samtaler, konstant følelse av utilstrekkelighet og økt grad av stress i arbeidstid. Jeg kjenner min egen begrensning og vet at dette ikke vil holde i lengden. Jeg vet at mange føler det på samme måten. På tide at Regjeringen og KS setter i gang med konsekvensanalyse. Vil Regjeringen og KS at de dyktige lærerne i dagens skole skal fortsette? Vil de unngå at skolene blir tvunget til å ansette ufaglærte til å undervise i skolen, etter en høy sannsynlig masseflukt fra yrket over kort tid? Ja, da må de faktisk høre på lærerne – og ikke bare skolelederne, som sitter på en annen stol ved forhandlingsbordet.

Derfor stiller jeg følgende spørsmål til alle som har hatt, har og vil få barn i skoleverket (også inkludert de som jobber i KS), i det hele tatt til alle som bryr seg om norsk skole: Hvor lang tid synes du det er akseptabelt at det skal gå før en elev får igjen en norsktekst? Kan du uten forbehold ta deg fri fra jobb for å møte til konferanse? Hvor lang tid synes du det er rimelig at det tar fra første til siste konferanse, i en elevgruppe på 30 elever? Tenk da gjerne på hvilken informasjon de siste har muligheten til å få om sine håpefulle, kontra de første. Hvor mange foreldre tror du får til å møte på felles foreldremøter når møtet skal være ferdig kl 16? Synes du det er akseptabelt at det ikke finnes noe tak på antall timer en lærer skal undervise? Har du tiltro til din kommune at den har god nok økonomi til at dette blir regulert slik at ditt barn blir sett hver dag? Vil du at de dyktige lærerne skal bli i skolen? Vil du ha lærere til ditt barn som er fokusert på arbeidstid eller kvalitetstid?

Jeg vet hva jeg ville ha ønsket. Vet du?