mandag 15. oktober 2012

Som dyreeier har en ansvar!





Da er ruller hjulene... Avgjørelsen er tatt. Rikke skal steriliseres. Var hos veterinær i dag og bestilte time til forundersøkelse med blodprøvetaking osv. Vi skal dit på onsdag. Selve operasjonen sannsynligvis 5 eller 6 november.

Jeg tenkte lenge på å bruke en veterinær som lå lengre unna, men endte opp med den som lå nærmest. De kom med et tilbud som jeg valgte å ta i mot. Og selv om forundersøkelsen skal gjennomføres først, så mener jeg (og jeg har fått støtte av flere veterinærer) at det er tilstrekkelig medisinsk dekning for å gjøre dette. Punkt 1: 3-4 løpetider i året. Punkt 2: Rikke har fått innbilt svangerskap for første gang. Punkt 3: Helsebildet hennes har endret seg vesentlig det siste året.

Dette er ikke en avgjørelse jeg har tatt lett, og noe jeg har tenkt på lenge. Det er flere grunner til at jeg gruer meg veldig til dette, men også flere grunner som gjør at jeg vet det er det rette å gjøre. Rikke er snart 9,5 år og det er ikke helt ukomplisert å utføre en narkoseoperasjon på en eldre hund. Risikoen for at noe skal skje under operasjonen øker jo med alderen.

Samtidig så er det flere ting som taler for at dette skal gå bra. Hun er i meget god form til 9,5 år å være. Hun er sprek, har god muskulatur og har alle forutsetninger (tross alder) for å komme seg bra etter operasjonen. På en annen side så kan det endrede helsebildet være en indikasjon på at noe holder på å utvikle seg i kroppen hennes. Og skal jeg vente på at noe skjer med henne? Skal jeg vente på at hun blir enda eldre, blir syk og kanskje da ikke tåle påkjenningen som en operasjon er?

Rikke er et av "barna" mine og jeg vil ikke at noe skal skje med henne. Det å ha hunder er et ansvar, og da må en handle deretter. I dag kom mange minner tilbake fra den gangen Carmen ble syk, og det gikk opp for meg at sist jeg leverte en hund for operasjon hos veterinær, kom jeg hjem uten hund...men det var jo også fordi behandlingen kom for sent...dit vil jeg ikke en gang til...

lørdag 29. september 2012

"Gode gjerninger redder verden", sa Bjørnson

Denne uka gjorde jeg en gjerning, som i alle fall jeg ser på som god. I noen dager passer jeg Mack, en sprudlende Cavalier King Charles Spaniel, som holder på å komme seg etter en runde med kennelhoste. Mine hunder har også hatt kennelhoste, sannsynligvis samme "stamme" som Mack. Så hvorfor passe Mack?
Vel, eieren til Mack, min gode venn og kollega Eirin, har lenge ventet på valp. Når Mack fikk kennelhoste en uke før leveringsdato, så ble leveringen utsatt. Så da bor Mack hos meg noen dager til han er frisk.

I dag er andre dagen uten symptomer i det hele tatt. Vi har gått en tur på ca en halvtime, over et jorde (hvor kornet var harvet), gjennom en skog (og han dro mye i selen, ville jo løpe sammen med de to portisene må en skjønne!) før vi gikk hjem igjen. Ingen host. Og har ikke hørt noen host siden heller. Jippi!



Og, Eirin, jeg må si dette: Cavalier er en herlig, liten rase- men det visste du vel!

mandag 17. september 2012

Skal, skal ikke og eventuelt når?

Rikke, kjære Rikke, hva er det som skjer med kroppen din? Når du kom til meg hadde du løpetid to ganger i året. Det siste året har løpetida vært hyppigere. Desember, april og nå sist - i august. Er det tilfeldig eller er det noe mer?

De lærde strides om det. Flere samtaler med veterinærer gir ulike svar, alt fra "det kan hende når de blir eldre at de får uregelmessig løpetid" til at "det kan hende hun brygger på noe, som for eksempel livmorbetennelse eller cyster på eggstokkene.

Spøkelset fra sykdomsforløpet til Carmen kryper tilbake i tankene mine om natta: ville hun ha levd lengre om jeg hadde oppdaget det tidligere? Carmen fikk kreft og viste ikke sykdomstegn før helt på slutten. Den forjævlige tanken: hva OM...

Rikke, du er sprek for alderen, men du er 9 år - snart 9,5. Jeg tenker at OM du skal steriliseres, så vil du takle en operasjon bedre nå som du er pigg, enn om du først skulle bli dårlig. 

Så er det forbannelsen til det å forsikre eldre hunder: ett selskap som gjør det, og det er Agria. Og der må hunden faktisk ha blitt syk, for å kunne dekke utgiftene til en sterilisering  (ut over egenandel). Men hvorfor skal det være så innmari stor variasjon i pris?? Har fått priser på alt fra ca 4000, til det dobbelte. Selvfølgelig er det rimeligste det som er lengst unna. Ikke at penger spiller noen rolle når en kjær kanskje trenger behandling, men synes det er suspekt at noen er så dramatisk dyrere enn andre. Utnytte følelsene til folk liksom, skjønner?

Jeg vet hva jeg må gjøre for å få ro i sjela, og det er å ta tak i det. Først ultralydundersøkelse, deretter en eventuell sterilisering. Og dette skal jeg undersøke nærmere. 

På veien fremover tar jeg gjerne i mot råd og innspill. Erfaringer med veterinærer osv.

Får vondt i magen av all denne tenkinga...

mandag 10. september 2012

Mange typer MENNesker...

Av alle ting en skal sitte og filosofere om på kveldingen så ble det MENNesker... Her sitter jeg og surfer på nettet og på tur innom diverse nettavsier er det reklame for utallige nettsider for å treffe andre mennesker. Misforstå meg rett nå, jeg har ingenting imot slike sider, jeg kjenner flere som har funnet kjærligheten via nettet - og det er få ting som er så herlig som å se to mennesker som er glade i hverandre.

Tilbake til alle typene med mennesker. Av og til snakker jeg med folk som går og titter på andre. Får vel snakke om de som er single da... ;) De lurer på om noen kanskje er interessert, kanskje "overtolker" de litt og ting er i det hele tatt litt skummelt med å hive seg utpå etter et brudd. Er det noe jeg kan skjønne, så er det jo det - det å tørre å prøve på nytt. Det å ta sjansen på å bli avvist, det å risikere å bli glad i noen. Noen ganger så føles det litt som en er "fjortis" igjen. La meg legge til en fotnote her: fjortis fra 90-tallet, hvor det å få andre til å spørre, eller sende lapp og hele den greia der. Dagens fjortiser er nok flinkere til å si ting rett ut enn de fleste...

Jeg må lære meg å ikke spore av så mye. De ulike typene mennesker...
1) De som tør å ta sjansen, spør rett ut
2) De som tør, men føler at de hinter og hinter, og at andre er teite som ikke skjønner hva de mener
3) De som tenker, men ikke tør
4) De som tenker og når de til slutt har tatt motet til seg, så feiger de ut i siste liten

Jeg håper jeg klarer å være i kategori 1 her, men "gu'bedre", er litt skummelt gitt...Kanskje jeg treffer en i kategori 1?

Hvilken kategori er du i? (eller var i, om du ikke er singel)

Sukk, sukk....god natt alle sammen!

fredag 17. august 2012

Ja, ja...

Det sies at man skal være takknemlig for hver en liten fremgang hos barn og hund. Denne uken har jeg fått prøvd det - OG min evne til å holde meg rolig...

Rikke har løpetid, og hun er i de dagene hvor hun ikke lenger sier i fra, men tvert i mot - legger halen til side og stiller villig opp. Sukk. Raio...han vet jo veldig godt hva dette er, og blir litt stressa. Så for at begge skal få endel ro, så passer mamma Rikke noen dager. (TUSEN takk!)

Det ble en utfordring for Raio denne uken, men han er smart. Ikke bare er han smart, men han har en egen evne til å kjede seg. Ei har jeg heller sett en hund med så mye energi! Fra tirsdag til og med i dag har han måtte være alene hjemme mens jeg har vært på jobb. Jeg har vært hjemmom og sett til han, flaks at jeg jobber nære der jeg bor! Men...la meg fortelle dere litt om hvordan dette har gått.

Tirsdag: Han var rolig når jeg dro, rolig når jeg kom hjem, MEN...når jeg har vært borte har han kommet seg inn på arbeidsrommet og dratt ting ut over gulvet. Han har også funnet en boks med godbiter, så det som har kommet ut bak, har hatt en aldri så liten rosa farge...i to dager nå...

Onsdag: Rolig når jeg dro, rolig når jeg kom hjem. Jeg gikk en lang tur (45 min) før jeg dro på jobb, så tanken var at det skulle hjelpe han til å være rolig i løpet av dagen. MEN...når jeg kom hjem, hadde han klatret/hoppet over et bur og veltet en plante. Jord ut over gulvet.

Torsdag: Jeg sto opp tidlig, 5.45 og syklet en time med han. Jeg ventet en time til før jeg ga han litt mat, luftet han en gang til. Rolig når jeg dro, rolig når jeg kom hjem. MEN...hattehyllen med jakkene hadde falt ned og klær lå ut over gulvet i gangen. I går ettermiddag tok jeg med Raio på Hundejordet i Lillestrøm og han fikk leke med andre hunder i godt over to timer. En sliten hund etterpå.

Fredag: Rolig tur før jobb i dag. I dag ville jeg forsøke å ha han inne i det store buret når jeg var på jobb. Der ville han ha vann, noe å gnage på, plass til å strekke ut og en tyggeleke. Rolig når jeg dro, rolig når jeg kom. Ikke en gang et bjeff når jeg gikk på grusen, trappa og når jeg låste opp utgangsdøra. På andre siden av døra står en logrende hund - utenfor buret. Her kommer smartheten inn. Han har nemlig åpnet buret. Og på kjøkkenet har han funnet en pose med 1 kg sukker. La meg si det sånn, det var ikke lenger i posen... Skumgummien som jeg bruker til håndarbeid var også i biter.

Så, hva kan jeg være takknemlig for? Han har ikke ødelagt/tygd på møbler, klær. Ikke revet ned middagstallerkenen fra i går med kotelettrester. Ikke hatt noen uhell hjemme. Men det beste er kanskje det jeg fikk høre av en nabo: på tirsdag hadde han bjeffet noe, men han hadde ikke hørt noe de siste dagene.

Neste uke skal Raio få være med meg på jobb. Jeg skal nemlig på telttur med elevene, og da blir det mye fin aktivitet i skogen :)

Ha en fin helg alle sammen!

tirsdag 31. juli 2012

Klump i halsen. Klump i magen. Vondt. Ekkelt.

Dro til veterinæren med Rikke i ettermiddag for rutinesjekk og vaksinasjon. Når jeg parkerte bilen observerte jeg en politibil utenfor. Tenkte ikke noe mer over det enn at politihunder også trenger tilsyn. Gikk inn og ventet på tur. Forsinkelse var det, men sånt hender jo også. Etterhvert kommer en politibetjent ut fra undersøkelsesrommet, alene. Jeg begynner å tenke at det har vært en akuttsituasjon. Like etter kommer en far og hans datter, datteren var vel ca 12. De virker preget, men ikke knust, som en kunne forvente om det var deres kjæledyr det gjaldt. Jeg gjorde fort den konklusjonen at de hadde sett hva som skjedde og hadde fraktet hunden til veterinær. All ære til de, som bydde seg om en skadd hund.

Etterhvert kommer en veterinær og sier det var min tur. Hun beklaget forsinkelsen, men de hadde fått inn en påkjørt hund. En gordonsetter som hadde blitt påkjørt på e6 nå i ettermiddag, sikkert i 15-tida. Hunden var umerket, så de visste ikke hvem eier var, men den hadde på seg halsbånd. Hunden var ganske ille skadd, så de trodde ikke den kom til å overleve. De hadde fått inn en ekstra veterinær for å vurdere situasjonen, om de skulle avlive eller ikke. De skulle se an i de nærmeste timen.

Jeg fikk bare vondt, og tenkte på hunden som var skadd, på eierene som sannsynligvis i løpet av ettermiddagen kom til å finne ut at deres hund kanskje måtte avlives. Klumpen i halsen vokste i det jeg skulle betale for vaksinasjonen. Jeg tilbudte meg å legge ut en notis på diverse grupper på facebook om at en hund var funnet og påkjørt, og befant seg nå hos veterinær på Kløfta. De takket for det, og jeg snudde meg for å gå ut av veterinærkontoret. Da kommer det inn et par. En dame, skjelven, rødsprengte øyne. Mannen, veldig preget. Damen spør: har dere fått inn en påkjørt hund? Veterinæren tok de med seg inn bak en dør...

Jeg var jo egentlig ferdig, men jeg måtte sette meg ned litt. Jeg fikk så vondt inne i meg. Klumpen i halsen var nå stor.

Nå sitter jeg hjemme og ser på hundene mine på gulvet. Jeg føler meg så heldig som har akkurat disse hundene. De er barna mine.

Jeg skal tenne et aldri så lite lys i kveld, for den påkjørte hunden og dens familie.

Varme tanker til dere.

lørdag 21. juli 2012

Til minne...

Er ikke mange som er "online" på denne tiden av døgnet, men får rett og slett ikke sove nå...tankene går ett år tilbake...husker dagen som den var i går. Husker jeg hørte på radioen i forkant av lønningspils og hørte reporterene fortelle om et stort smell i Oslo. Tv'en sto på og nyhetsbildet utviklet seg etterhvert. Husker nyhetsankeret på TV2 få en beskjed på øret om at "det er skyting på Utøya". Mange meldte forfall til lønningspilsen, og ingen stilte spørsmål ved det. Noen av oss møttes likevel, rett og slett fordi vi ikke orket å sitte alene hver for oss. Husker at jeg fikk beskjed om at de jeg kjente som jobbet i regjeringskvartalet hadde ferie og derfor ikke var berørt av det som skjedde.

Tenkte tilbake på da jeg var på Utøya med skolen for 18 år siden, og så for meg hvilket mareritt det måtte være der ute. Jeg kunne lett se for meg øya, turene jeg gikk der og hvordan det var der. Et sted hvor ungdom koste seg. Husker tårene og trykket i brystet i ren fortvilelse over det som utspant seg på tv-skjermen. Husker også at jeg hadde tenkt å feire bursdagen til mormor, den første som var etter at hun døde.

Dette blir et veldig personlig innlegg, men jeg sitter også her og tenker på hvor utrolig priviligerte vi er som bor i dette landet, med demokratiet og alt det der.

22.juli vil for alltid være en spesiell dag på mange måter, og det vil for meg, være en dag med blandede følelser. Jeg vet ikke hvordan jeg vil markere denne dagen enda, vurderer å dra inn til Oslo en tur, gå i sentrum. Vet ikke. Må gjøre noe, det føles riktig.