Nå når det bare er noen få timer igjen av året 2012 er det på tide å reflektere litt tilbake på året som har gått. Jeg kommer ikke til å ta for meg de store tingene i samfunnet - det får være Kongens bord.
Året 2012
Et år som jeg vil minnes med glede. Mye tid har gått med til hundene mine, reise rundt på utstillinger, treffe mange flotte hundemennesker, brukt tid med familie og venner samt at jeg har falt litt til ro etter å ha bodd på Østlandet i ett års tid.
Familien min er helt fantastisk. Mamma som stiller opp og er med meg på turer med hundene. Marthe, som i år har blitt mer enn familie - hun er kollega, og en fantastisk DYKTIG kollega. Vegard, Randi og William - aldri langt unna. Vanja, Blake, Hanna, Jon og Alex - når vi prater på nettet så kjennes det ut som om dere er rett ved siden av meg. Jeg er veldig takknemlig for internett som lar oss ha den kontakten vi har. Jeg er så glad i dere alle sammen!
Venner. Jarle og Kjersti - vi møtes ikke så ofte, men når vi møtes så er det med glede. Dere betyr veldig mye for meg. Jeg kommer ikke unna å nevne John Anders. Du har vært en utrolig støtte i året som har vært - jeg håper jeg har klart å gi noe tilbake. Stine, vi var utepå byen og hadde det kjempegøy! Vi heller møtes ikke ofte, men det har gjort det lettere å møtes nå som vi ikke bor så langt fra hverandre. Tord - takk for at du tar så godt vare på Marthe, du er virkelig et godt menneske! Bente - mange gode hundeprater og godt vennskap gjennom flere år. Anne - en fantastisk god oppfølging hele veien siden Raio kom inn i livet mitt. Jeg angrer ikke ett sekund! Hege - godt vennskap, godt samarbeid om så mangt i "hundeverdenen".
Kollegaer og venner. Jeg trives virkelig på jobben min og dere har mye av skylda for det. En vis kollega sa til meg i 2012: på Vesong har en ikke kollegaer, en har venner. Takk for de ordene, Christian. Eirin - "partner in crime" når det gjelder så mangt: hunder, jobb og håndarbeid. Geir - snill som dagen er lang og en god samtalepartner som gir gode perspektiv på ting som skjer. Tonje - en fantastisk støtte i tynt og tykt. Tine, Karl Erik og alle dere andre: jeg sier bare takk for året som har gått og jeg gleder meg til årene som kommer! (ja som i flertall ;-) )
Hundene er en stor del av livet mitt og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle ha gjort uten de. De får meg ut, de passer på meg, de holder meg kort og godt sosial. Helsemessig har det vært et heftig år for Rikke, som i går ble 9 år og 7 måneder. Tre løpetider på 8 måneder, innbilt svangerskap og operasjon hvor du ble sterilisert. Nå er du sprekere enn noen gang og for to dager siden slo du MANGE veteraner på utstilling - flere av de multi-champions og multi-vinnere. Jeg er så stolt over deg! Raio - lille spreke, hypre og arbeidsvillige godgutten min! Dere føles virkelig som barna mine. Et lite utdrag av hva de har oppnådd: Rikke: sitt første cert og flere BIS-plasseringer for veteran. Av de største var kanskje 4. plassen i Rasespesialen i Sverige. Raio: 3 småcert, første blodsporkurs og agilitykurs.
Det er sikkert mange jeg kunne ha nevnt og jeg har ikke glemt dere. Familie, venner, kollegaer og dyr. Dere er alle med på å gjøre livet til et eventyr.
Året 2013
Jeg gleder meg virkelig til året som kommer. Jeg gleder meg til å fortsette reisen jeg har begynt på. På flere områder vet jeg at jeg har en vei å gå, på noen områder har jeg kommet langt på vei allerede. Det er ikke mange planer som er lagt enda, det må også være rom for å væe spontan, men noen "nyttårsforsetter" og planer har en da:
Jeg vil bli flinkere til å besøke familie og venner. En dårlig samvittighet gnager for at jeg ikke har fått besøkt dere så ofte, jeg er utrolig takknemlig for at dere holder ut med meg.
Besøke minst tre byer/steder jeg ikke har besøkt tidligere, blant de: Stavanger, Bergen og...en til. Kanskje i forbindelse med utstillinger? Norge er et flott land som jeg gjerne vil se mer av.
Fortsette reisen i hundeverdenen. I 2012 har Raio fått flere småcert - kanskje er dette året hvor han skal bli Norsk utstillingschampion? Jeg har virkelig troen på det. Han har, som voksen hund, slått flere champions og hunder som har gjort det bra. Rikke fikk sitt første cert som 9-åring. Kanskje vil 2013 være året hvor hun kommer enda lengre? Utstillingsresultater er ikke alt i hundeverdenen, men det er en flott arena for å møte likesinnede, noe jeg er veldig takknemlig for.
I 2012 har jeg satt meg endel mål, både kortsiktige og langsiktige. Jeg håper at jeg i året 2013 vil nå noen av disse. Jeg håper på mot til å følge og å oppnå de mer langsiktige målene mine og styrke til å gjennomføre planene jeg har.
Til alle sammen:
Tusen takk for året som har gått - jeg gleder meg til neste år. Det er bare noen små timer unna!
Tre ganger HURRA for dere!
SKÅL!
mandag 31. desember 2012
søndag 30. desember 2012
Godt nytt år - også til dyrene!
Sitter og tenker på morgen dagen, samtidig som jeg reflekterer tilbake på årene som har gått. I morgen er det nyttårsaften og en dag jeg minnes Carmen, min elskede første hund, som levde med dødsangst fra første nyttårsrakett ble fyrt opp, til minst et par uker etter nyttårsaften. Her snakker jeg om en hund som konstant skalv, prøvde å komme seg inn under og inn i de minste kroker i huset. En hund som ikke ville gå ut på 3-4 uker, ikke en gang når hun var "nøden" når blæra var sprengferdig. Hun ville heller tisse inne... Mine nyttårsforberedelser etter 1996-2006 var ikke å glede meg til kvelden, eller å planlegge å møte venner - det var blant annet å finne frem til et halsbånd som Carmen ikke kunne vri seg ut av NÅR hun fikk panikk på tur. For det skjedde, hver dag fra den første raketten ble skutt opp.
Det var så ubeskrivelig vondt å se henne slik, pipende og redd. Den til daglige livsglade hunden var redusert til et komplett nervevrak. De siste årene hennes fikk hun valium på nyttårsaften, da stoppet skjelvingen i alle fall-og hun var rolig nok til å få "gjort sitt" - ute.
Jeg vil ta dere tilbake til hennes første nyttårsaften og fortelle dere historien om når det hele startet.
Som fersk hundeeier i 1996 så hadde jeg lest mye om hunder og raketter for på best mulig måte å kunne forberede hunden min på det som kom. Jeg var rolig når det var smell, ignorerte om hun var urolig - og det gikk bra. Til og med på sommeren gikk vi bort til den lokale skytebanen for å trene på smell. Hun lå rolig mens skytingen pågikk og jeg tenkte "dette skulle gå bra på nyttårsaften". Det var ingenting som skulle antyde at hun var redd.
I romjula gikk det også bra. Det var jo et og annet smell og ingen nevneverdig reaksjon fra Carmen. Logrende var hun med meg på tur og jeg ante fred og ingen fare. Mange gir råd om å gå en lengre tur tidligere enn normalt. Mørket kommer jo som regel tidlig i desember, og det er ganske mørkt allerede i 15-16 tida, altså fine forhold for prøveraketter før barna skal legge seg...sukk... Jeg bestemte meg for å gå siste turen i 17 tida, gikk en lang runde og Carmen var rolig (så rolig som en 8 mnd gammel Golden Retriever kan være). Fra tidligere år så visste jeg jo at det normalt sett var rolig, med tanke på raketter, en gang mellom 01 og 02 på natta. Og fra kl 17 så ville det være mange timer hvor jeg ikke ville ta ut Carmen - nettopp fordi jeg ikke ville at hun skulle bli redd. Fra kl 17 til 02 på natta er det 9 timer - det er lenge for en ung hund å holde seg inne. Vi kom tilbake til oppkjørselen og en nabo fyrte opp et "batteri" (les: boks med 10 "hylere"). Det var da bare noen meter mellom hunden og "batteriet". Carmen fikk panikk og det var ikke mulig å få kontakt med henne - på flere timer. Hun var så redd at hun ikke reagerte på noe som helst. Pipende og skjelvende lå hun på rommet sitt. Hyperventilerte i flere timer.
For ordens skyld så vil jeg si at jeg ikke tror at naboen mente noe vondt, men konsekvensene av oppskyting av raketter i hytt og pine varte i mange år etterpå.
Det er sikkert ting jeg kunne ha gjort annerledes på nyttårsaften i 1996, men det finnes mange ferske hundeeiere der ute som kanskje gjør som jeg gjorde den gangen. Det finnes mange hunder (og andre dyr) som blir redde (med dødsangst eller ei) uavhengig om de har erfarne eiere eller ikke. Selv trygge hunder kan bli redde.
Jeg har nå to hunder, Rikke og Raio. Rikke er 9 år 7 mnd i dag og hun er redd på nyttårsaften. Hun er ikke så redd som Carmen, men hun peser og er tydelig urolig når hun hører raketter. Raio var tryggheten selv i fjor og sov hele kvelden - lettet bare på hodet rundt midnatt. Jeg ber til alle verdens guder om at han fortsetter slik i årene som kommer.
Jeg har en oppfordring til ALLE når nyttårsaften nå kommer i morgen: vent med rakettene til like før midnatt, vær så snill. Mange kommuner har i sine politivedtekter at det KUN skal skytes opp raketter mellom kl 1800 og 0200.
Del gjerne denne bloggen med andre - for Carmen sin skyld, alle redde hunder - og alle hunder som opplever sin første nyttårsaften.
Slik vil jeg huske Carmen - også på nyttårsaften:
Det var så ubeskrivelig vondt å se henne slik, pipende og redd. Den til daglige livsglade hunden var redusert til et komplett nervevrak. De siste årene hennes fikk hun valium på nyttårsaften, da stoppet skjelvingen i alle fall-og hun var rolig nok til å få "gjort sitt" - ute.
Jeg vil ta dere tilbake til hennes første nyttårsaften og fortelle dere historien om når det hele startet.
Som fersk hundeeier i 1996 så hadde jeg lest mye om hunder og raketter for på best mulig måte å kunne forberede hunden min på det som kom. Jeg var rolig når det var smell, ignorerte om hun var urolig - og det gikk bra. Til og med på sommeren gikk vi bort til den lokale skytebanen for å trene på smell. Hun lå rolig mens skytingen pågikk og jeg tenkte "dette skulle gå bra på nyttårsaften". Det var ingenting som skulle antyde at hun var redd.
I romjula gikk det også bra. Det var jo et og annet smell og ingen nevneverdig reaksjon fra Carmen. Logrende var hun med meg på tur og jeg ante fred og ingen fare. Mange gir råd om å gå en lengre tur tidligere enn normalt. Mørket kommer jo som regel tidlig i desember, og det er ganske mørkt allerede i 15-16 tida, altså fine forhold for prøveraketter før barna skal legge seg...sukk... Jeg bestemte meg for å gå siste turen i 17 tida, gikk en lang runde og Carmen var rolig (så rolig som en 8 mnd gammel Golden Retriever kan være). Fra tidligere år så visste jeg jo at det normalt sett var rolig, med tanke på raketter, en gang mellom 01 og 02 på natta. Og fra kl 17 så ville det være mange timer hvor jeg ikke ville ta ut Carmen - nettopp fordi jeg ikke ville at hun skulle bli redd. Fra kl 17 til 02 på natta er det 9 timer - det er lenge for en ung hund å holde seg inne. Vi kom tilbake til oppkjørselen og en nabo fyrte opp et "batteri" (les: boks med 10 "hylere"). Det var da bare noen meter mellom hunden og "batteriet". Carmen fikk panikk og det var ikke mulig å få kontakt med henne - på flere timer. Hun var så redd at hun ikke reagerte på noe som helst. Pipende og skjelvende lå hun på rommet sitt. Hyperventilerte i flere timer.
For ordens skyld så vil jeg si at jeg ikke tror at naboen mente noe vondt, men konsekvensene av oppskyting av raketter i hytt og pine varte i mange år etterpå.
Det er sikkert ting jeg kunne ha gjort annerledes på nyttårsaften i 1996, men det finnes mange ferske hundeeiere der ute som kanskje gjør som jeg gjorde den gangen. Det finnes mange hunder (og andre dyr) som blir redde (med dødsangst eller ei) uavhengig om de har erfarne eiere eller ikke. Selv trygge hunder kan bli redde.
Jeg har nå to hunder, Rikke og Raio. Rikke er 9 år 7 mnd i dag og hun er redd på nyttårsaften. Hun er ikke så redd som Carmen, men hun peser og er tydelig urolig når hun hører raketter. Raio var tryggheten selv i fjor og sov hele kvelden - lettet bare på hodet rundt midnatt. Jeg ber til alle verdens guder om at han fortsetter slik i årene som kommer.
Jeg har en oppfordring til ALLE når nyttårsaften nå kommer i morgen: vent med rakettene til like før midnatt, vær så snill. Mange kommuner har i sine politivedtekter at det KUN skal skytes opp raketter mellom kl 1800 og 0200.
Del gjerne denne bloggen med andre - for Carmen sin skyld, alle redde hunder - og alle hunder som opplever sin første nyttårsaften.
Slik vil jeg huske Carmen - også på nyttårsaften:
fredag 9. november 2012
Helse - mer enn HD!
Forrige helg lære jeg mye om avl og genetikk gjennom to kursdager arrangert av NKK. Mye ble tatt opp, mye interessant, og nå som inntrykkene har sunket litt inn er det på tide å bearbeide innholdet.
En ting som sitter igjen, kanskje fordi det ble gjentatt utallige ganger, er at målet med avl av hunder må være "Funksjonelt friske hunder med rasetypisk kontruksjon og mentalitet som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet". Dette ble mer eller mindre den grunnleggende sannheten i alt vi snakket om.
Til ære for deg, Maria Durucz, som kom med et ønske om hvilket tema jeg skulle berøre først, er temaet i det første blogginnlegget "Helse - mer enn HD!"
Hundeavl kan beskrives som styrt seleksjon. Styrt seleksjon kan defineres som målrettet utvalg av avlsdyr på grunnlag av bestemte kriterier. Vi velger hvilke dyr vi vil bruke. Menneskene bestemmer.
Avl handler blant annet om hvordan en velger ut dyrene en skal bruke. Hvilke dyr er best egnet? Hvilke dyr har best helse? Hva får vi når vi parrer DEN hannen og DEN tispa? Det er mange spørsmål som stilles, og svarene søkes i det uendelige. Det finnes nemlig ingen fasit. Beklager å skuffe dere, men det gjør ikke det. Det en må tenke på er hva en vektlegger høyest ved valg av avlsdyr, og selv da er det ingen garanti for hva som "kommer ut i andre enden". Det er ingen garanti for at to dyr med a-hofter skal få valper med a-hofter. Så betyr det tingenting? Jo, selvfølgelig gjør betyr det noe. Et av poengene med dette blogginnlegget er å reflektere rundt alt det andre som også betyr noe.
På kurset lærte vi: Overfokusering på "bekjempelse" av HD har hatt negativ innflytelse på hundenes generelle helse, fordi det er lagt for liten vekt på andre viktigere helseaspekter - både mentale og fysiske. (sitat NKK). Blant defektene som har blitt fremtredende hos enkelte raser kan nevnes hengende øyelokk, (ganske upraktisk om hunden skal gå gjennom kvist og lyng) og ustabilt lynne (hunden skal jo være til å leve med også, selv om eksteriøret er superb).
Tenk gjennom selv: hva tror du det første mange tenker på når de spør om helsen til hunder? Er ett av de første spørsmålene: hvordan er hoftene? Gjennom mange år, og jeg har vært oppmerksom på dette selv så lenge jeg har hatt hund (som for øvrig er siden '96). I tillegg til spørsmål om HD, så har gjerne neste spørsmål vært: hvordan har hun gjort det på utstilling? Begge disse tingene (HD+utstillingsresultater) er viktige, for det sier noe om hunden på mange måter er rasetypisk eller ikke. Jeg minner om målet: "Funksjonelt friske hunder med rasetypisk kontruksjon og mentalitet som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet".
God helse og konstruksjon kan være grunnlaget for at et dyr er avlsKLARERT. På kurset ble vi presentert for statistikk som viser at Norge er et av de landene hvor flest hunder blir røntget. Av 95 raser er det et snitt på hele 45% som blir røntget. Hos noen raser er tallet oppe i 70%.
Tilbake til tittelen på innlegget. Helse er mer enn HD. Kanskje er dette soleklart for mange, og jeg har tenkt på det selv, men det at en hund er fri for HD, betyr ikke at hunden er frisk. Det er ikke garanti for det. Kanskje er ikke hunden testet for alt mulig, og dermed kan en ikke si betemt at den er frisk. Det er for eksempel ikke alle raser hvor hundene blir røntget for AD, betyr det at det ikke finnes? En digresjon: det er ikke veldig vanlig at portisen røntges for AD. Jeg velger å gjøre det på mine hunder, og Rikke har svak AD. Nå skal hun aldri brukes i avl, så det er ikke noe problem - mer for å få frem et poeng.
Det er viktig å se på helheten til hunden når en skal velge avlsdyr. HD kan være ett av kriteriene, men det finnes andre kriterier også: gemytt (tispa preger jo som kjent sine valper, og er tispa "klin kokko", så...kan det hende at det overføres til valpene), kroniske hudproblemer, dårlig rygg, dårlige knær osv. Det jeg prøver å si her, er å gjenta det NKK sa: Fri for HD må aldri benyttes som en unnskyldning for å bruke en usunn hund i avl. En må se på helheten. HD er et resultat av en kombinasjon av arv og miljø. Fordelingen på dette strides de lærde om, og vil vel heller aldri bli enige, men en ting er de stort sett enige om: det er en kombinasjon.
Ok, la meg gi dere et case. Se for dere en hund som er eksteriørmessig meget god, meget stødig mentalitet, positiv og blid, lærevillig, imøtekommende, fri for alt den ellers skal testes for - men har svak HD på ene hofta. På alle andre måter enn svak HD på en hofte er denne hunden en meget god avlshund. Søskenene til hunden er fri for HD. Foreldrene er fri for HD. Denne hunden KAN jo være med på å gi meget gode valper, forutsatt at den parres med en hund som også er et godt avlsindivid.
Skal denne hunden brukes i avl? Tja, er vel ingen fasit på det heller. En må ta helhetsbildet i betraktning og stille seg videre spørsmål: Hvordan er statusen til rasen? Er det en begrenset del av antallet hunder som brukes i avl? Er det enkelte linjer/spesielt hannhunder som går igjen hos mange hunder (les: matadoravl, et tema som kommer i en annen blogg)? Hadde det vært "sunt" for rasen å få inn litt nytt blod? På en annen side så trenger en ikke å bruke hunder med svak HD i avl, men still deg selv dette spørsmålet: finnes det nok hunder som brukes i avl til å drive en god og sunn avl (mentalt og fysisk), uten at denne hunden ALDRI skal brukes?
Noen oppdrettere har ikke muligheten til å være så kresne, for eksempel oppdrettere av Norsk Lundehund. Der er det kanskje 1000 registrerte hunder - i hele verden. Et fåtall brukes i avl og rasen er nå utrydningstruet. Om HD skulle ha vært eneste kriteriet for å velge hunder, hadde kanskje ikke selv Norsk Lundehund hatt hunder å bruke i avl. Et annet eksempel NKK tok opp var: Berner Sennenhund. Om en skulle utelukke ALLE hundene som hadde enten HD eller AD, så hadde en utelukket over 80% av bestanden. Og hvor sunt er det for rasen i det lange løp? Det er mange gode gener som går tapt der.
De som kjenner meg vet at det er "portis" jeg engasjerer meg i, og har et nært forhold til. Jeg har fått stor interesse av å lese stamtavler, statistikk (takk for mange gode innspill, Bente Finsås!) og å bli kjent med rasens generelle helse. Jeg har sett en portis som er så engstelig at det var vondt å se på. Heldigvis er de i absolutt fåtall, men selv om helsen til denne ene hadde vært utmerket, ville jeg ALDRI brukt den i avl. Hunden er som den er, og kan sikkert bli både tryggere og en god familiehund på sikt - men som avlshund ville i alle fall jeg unngått den.
Vi ble presentert for en slags liste over hva som burde prioriteres ved seleksjon av avlsdyr. På denne listen sto Mentalitet som nummer en. Som nummer fire sto Skjelett. Bente, Solveig og Britt - kanskje dere kan hjelpe meg med å fylle ut resten til et annet blogginnlegg?
Innlegget begynner vel å bli langt nok nå, så jeg skal avslutte. Jeg håper jeg har fått dere til å reflektere litt rundt dette.
God lørdagskveld alle sammen!
En ting som sitter igjen, kanskje fordi det ble gjentatt utallige ganger, er at målet med avl av hunder må være "Funksjonelt friske hunder med rasetypisk kontruksjon og mentalitet som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet". Dette ble mer eller mindre den grunnleggende sannheten i alt vi snakket om.
Til ære for deg, Maria Durucz, som kom med et ønske om hvilket tema jeg skulle berøre først, er temaet i det første blogginnlegget "Helse - mer enn HD!"
Hundeavl kan beskrives som styrt seleksjon. Styrt seleksjon kan defineres som målrettet utvalg av avlsdyr på grunnlag av bestemte kriterier. Vi velger hvilke dyr vi vil bruke. Menneskene bestemmer.
Avl handler blant annet om hvordan en velger ut dyrene en skal bruke. Hvilke dyr er best egnet? Hvilke dyr har best helse? Hva får vi når vi parrer DEN hannen og DEN tispa? Det er mange spørsmål som stilles, og svarene søkes i det uendelige. Det finnes nemlig ingen fasit. Beklager å skuffe dere, men det gjør ikke det. Det en må tenke på er hva en vektlegger høyest ved valg av avlsdyr, og selv da er det ingen garanti for hva som "kommer ut i andre enden". Det er ingen garanti for at to dyr med a-hofter skal få valper med a-hofter. Så betyr det tingenting? Jo, selvfølgelig gjør betyr det noe. Et av poengene med dette blogginnlegget er å reflektere rundt alt det andre som også betyr noe.
På kurset lærte vi: Overfokusering på "bekjempelse" av HD har hatt negativ innflytelse på hundenes generelle helse, fordi det er lagt for liten vekt på andre viktigere helseaspekter - både mentale og fysiske. (sitat NKK). Blant defektene som har blitt fremtredende hos enkelte raser kan nevnes hengende øyelokk, (ganske upraktisk om hunden skal gå gjennom kvist og lyng) og ustabilt lynne (hunden skal jo være til å leve med også, selv om eksteriøret er superb).
Tenk gjennom selv: hva tror du det første mange tenker på når de spør om helsen til hunder? Er ett av de første spørsmålene: hvordan er hoftene? Gjennom mange år, og jeg har vært oppmerksom på dette selv så lenge jeg har hatt hund (som for øvrig er siden '96). I tillegg til spørsmål om HD, så har gjerne neste spørsmål vært: hvordan har hun gjort det på utstilling? Begge disse tingene (HD+utstillingsresultater) er viktige, for det sier noe om hunden på mange måter er rasetypisk eller ikke. Jeg minner om målet: "Funksjonelt friske hunder med rasetypisk kontruksjon og mentalitet som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet".
God helse og konstruksjon kan være grunnlaget for at et dyr er avlsKLARERT. På kurset ble vi presentert for statistikk som viser at Norge er et av de landene hvor flest hunder blir røntget. Av 95 raser er det et snitt på hele 45% som blir røntget. Hos noen raser er tallet oppe i 70%.
Tilbake til tittelen på innlegget. Helse er mer enn HD. Kanskje er dette soleklart for mange, og jeg har tenkt på det selv, men det at en hund er fri for HD, betyr ikke at hunden er frisk. Det er ikke garanti for det. Kanskje er ikke hunden testet for alt mulig, og dermed kan en ikke si betemt at den er frisk. Det er for eksempel ikke alle raser hvor hundene blir røntget for AD, betyr det at det ikke finnes? En digresjon: det er ikke veldig vanlig at portisen røntges for AD. Jeg velger å gjøre det på mine hunder, og Rikke har svak AD. Nå skal hun aldri brukes i avl, så det er ikke noe problem - mer for å få frem et poeng.
Det er viktig å se på helheten til hunden når en skal velge avlsdyr. HD kan være ett av kriteriene, men det finnes andre kriterier også: gemytt (tispa preger jo som kjent sine valper, og er tispa "klin kokko", så...kan det hende at det overføres til valpene), kroniske hudproblemer, dårlig rygg, dårlige knær osv. Det jeg prøver å si her, er å gjenta det NKK sa: Fri for HD må aldri benyttes som en unnskyldning for å bruke en usunn hund i avl. En må se på helheten. HD er et resultat av en kombinasjon av arv og miljø. Fordelingen på dette strides de lærde om, og vil vel heller aldri bli enige, men en ting er de stort sett enige om: det er en kombinasjon.
Ok, la meg gi dere et case. Se for dere en hund som er eksteriørmessig meget god, meget stødig mentalitet, positiv og blid, lærevillig, imøtekommende, fri for alt den ellers skal testes for - men har svak HD på ene hofta. På alle andre måter enn svak HD på en hofte er denne hunden en meget god avlshund. Søskenene til hunden er fri for HD. Foreldrene er fri for HD. Denne hunden KAN jo være med på å gi meget gode valper, forutsatt at den parres med en hund som også er et godt avlsindivid.
Skal denne hunden brukes i avl? Tja, er vel ingen fasit på det heller. En må ta helhetsbildet i betraktning og stille seg videre spørsmål: Hvordan er statusen til rasen? Er det en begrenset del av antallet hunder som brukes i avl? Er det enkelte linjer/spesielt hannhunder som går igjen hos mange hunder (les: matadoravl, et tema som kommer i en annen blogg)? Hadde det vært "sunt" for rasen å få inn litt nytt blod? På en annen side så trenger en ikke å bruke hunder med svak HD i avl, men still deg selv dette spørsmålet: finnes det nok hunder som brukes i avl til å drive en god og sunn avl (mentalt og fysisk), uten at denne hunden ALDRI skal brukes?
Noen oppdrettere har ikke muligheten til å være så kresne, for eksempel oppdrettere av Norsk Lundehund. Der er det kanskje 1000 registrerte hunder - i hele verden. Et fåtall brukes i avl og rasen er nå utrydningstruet. Om HD skulle ha vært eneste kriteriet for å velge hunder, hadde kanskje ikke selv Norsk Lundehund hatt hunder å bruke i avl. Et annet eksempel NKK tok opp var: Berner Sennenhund. Om en skulle utelukke ALLE hundene som hadde enten HD eller AD, så hadde en utelukket over 80% av bestanden. Og hvor sunt er det for rasen i det lange løp? Det er mange gode gener som går tapt der.
De som kjenner meg vet at det er "portis" jeg engasjerer meg i, og har et nært forhold til. Jeg har fått stor interesse av å lese stamtavler, statistikk (takk for mange gode innspill, Bente Finsås!) og å bli kjent med rasens generelle helse. Jeg har sett en portis som er så engstelig at det var vondt å se på. Heldigvis er de i absolutt fåtall, men selv om helsen til denne ene hadde vært utmerket, ville jeg ALDRI brukt den i avl. Hunden er som den er, og kan sikkert bli både tryggere og en god familiehund på sikt - men som avlshund ville i alle fall jeg unngått den.
Vi ble presentert for en slags liste over hva som burde prioriteres ved seleksjon av avlsdyr. På denne listen sto Mentalitet som nummer en. Som nummer fire sto Skjelett. Bente, Solveig og Britt - kanskje dere kan hjelpe meg med å fylle ut resten til et annet blogginnlegg?
Innlegget begynner vel å bli langt nok nå, så jeg skal avslutte. Jeg håper jeg har fått dere til å reflektere litt rundt dette.
God lørdagskveld alle sammen!
Dagen etter...
Rikke er kanskje ikke i form til å hoppe enda, men det kommer seg. Hun har spist, drukket og gått på do på morgenen. Hun følger meg rundt og småtraver litt når vi går ute faktisk. Hun er pigg og våken, etter forholdene. Tyggetablettene (smertestillende) og antibiotikaen er tatt, og dagen må bare gå sin gang.
Snart er du tilbake på jordet i fullt firsprang med Raio. Glad i deg, Rikke!
Snart er du tilbake på jordet i fullt firsprang med Raio. Glad i deg, Rikke!
onsdag 7. november 2012
Dagen før...
I morgen skal Rikke kastreres og jeg bare krysser alt jeg har for at det skal gå bra. Tok noen fine bilder av henne i dag, som jeg vil dele med dere. Kanskje også for å si til meg selv at hun er sprek, livlig og full av livsglede. Jeg har tro på at hun vil takle denne operasjonen bra, dett er mange ting som peker dit.
1) Hun er sprek for alderen, med relativt god kondis og muskulatur.
2) Hun er ikke klinisk syk for øyeblikket.
3) Hun har appetitt på livet!
Det er denne hunden jeg ønsker skal holde seg så lenge som mulig, derfor operasjon. En operasjon medfører alltid en viss risiko, og det er det også for Rikke. Hun er 9,5 år og har en liten suselyd på hjertet.
Håper dere kan være med meg og krysse noen fingre og tær for Rikke i morgen. Og ja, for meg også - for at jeg ikke skal gå helt av skaftet...
1) Hun er sprek for alderen, med relativt god kondis og muskulatur.
2) Hun er ikke klinisk syk for øyeblikket.
3) Hun har appetitt på livet!
Det er denne hunden jeg ønsker skal holde seg så lenge som mulig, derfor operasjon. En operasjon medfører alltid en viss risiko, og det er det også for Rikke. Hun er 9,5 år og har en liten suselyd på hjertet.
Håper dere kan være med meg og krysse noen fingre og tær for Rikke i morgen. Og ja, for meg også - for at jeg ikke skal gå helt av skaftet...
søndag 4. november 2012
Genetikk og avl
Denne helgen har i det store og hele gått med til å lære om genetikk og avl. Siden jeg er hundeeier, så er det jo hunder det dreier seg om. Jeg sitter igjen med så mange inntrykk, jeg har lært så mye! Om jeg skulle ha blogget om alt her og nå, så hadde det blitt bok, tror jeg. Så tror rett og slett jeg gjør det på denne måten og ramser opp hovedinntrykkene, så får folk eventuellt legge inn en kommentar på hva de vil høre mer om.
- Arvbarhet og arvelighet knyttet til helse
- Helse: mer enn HD. Hva er viktigst ved seleksjon av avlsdyr?
- Ansvaret både en tispe OG hannhundeier har.
- Målet med avl av hunder, grunnprinsipper
- Innavl, linjeavl, utavl, matadoravl og konsekvenser av dette
- Seriøs og useriøs avl
- Import av hunder og mulige konsekvenser for helseregister og innavlsprosent
Kommer sikkert på flere ting etterhvert, men dette er en begynnelse.
Gleder meg allerede vilt til kurset neste år: del 2!
- Arvbarhet og arvelighet knyttet til helse
- Helse: mer enn HD. Hva er viktigst ved seleksjon av avlsdyr?
- Ansvaret både en tispe OG hannhundeier har.
- Målet med avl av hunder, grunnprinsipper
- Innavl, linjeavl, utavl, matadoravl og konsekvenser av dette
- Seriøs og useriøs avl
- Import av hunder og mulige konsekvenser for helseregister og innavlsprosent
Kommer sikkert på flere ting etterhvert, men dette er en begynnelse.
Gleder meg allerede vilt til kurset neste år: del 2!
mandag 15. oktober 2012
Som dyreeier har en ansvar!
Da er ruller hjulene... Avgjørelsen er tatt. Rikke skal steriliseres. Var hos veterinær i dag og bestilte time til forundersøkelse med blodprøvetaking osv. Vi skal dit på onsdag. Selve operasjonen sannsynligvis 5 eller 6 november.
Jeg tenkte lenge på å bruke en veterinær som lå lengre unna, men endte opp med den som lå nærmest. De kom med et tilbud som jeg valgte å ta i mot. Og selv om forundersøkelsen skal gjennomføres først, så mener jeg (og jeg har fått støtte av flere veterinærer) at det er tilstrekkelig medisinsk dekning for å gjøre dette. Punkt 1: 3-4 løpetider i året. Punkt 2: Rikke har fått innbilt svangerskap for første gang. Punkt 3: Helsebildet hennes har endret seg vesentlig det siste året.
Dette er ikke en avgjørelse jeg har tatt lett, og noe jeg har tenkt på lenge. Det er flere grunner til at jeg gruer meg veldig til dette, men også flere grunner som gjør at jeg vet det er det rette å gjøre. Rikke er snart 9,5 år og det er ikke helt ukomplisert å utføre en narkoseoperasjon på en eldre hund. Risikoen for at noe skal skje under operasjonen øker jo med alderen.
Samtidig så er det flere ting som taler for at dette skal gå bra. Hun er i meget god form til 9,5 år å være. Hun er sprek, har god muskulatur og har alle forutsetninger (tross alder) for å komme seg bra etter operasjonen. På en annen side så kan det endrede helsebildet være en indikasjon på at noe holder på å utvikle seg i kroppen hennes. Og skal jeg vente på at noe skjer med henne? Skal jeg vente på at hun blir enda eldre, blir syk og kanskje da ikke tåle påkjenningen som en operasjon er?
Rikke er et av "barna" mine og jeg vil ikke at noe skal skje med henne. Det å ha hunder er et ansvar, og da må en handle deretter. I dag kom mange minner tilbake fra den gangen Carmen ble syk, og det gikk opp for meg at sist jeg leverte en hund for operasjon hos veterinær, kom jeg hjem uten hund...men det var jo også fordi behandlingen kom for sent...dit vil jeg ikke en gang til...
Abonner på:
Innlegg (Atom)