fredag 11. januar 2013

Raio - hopp og sprett. Tjo og hei!

Må vise dere noen klipp fra onsdagens agilitytrening med Raio. Her er det full fart og masse glede!

Video 1:
Et tidlig forsøk på banen, det er vanskelig å konsentrere seg for en "Bombibjørn"!

Vi må roe ned litt, stoppe opp og belønne innimellom:

Alle gode ting er tre (nesten):

Meget uklar video, men Rikke fikk også vist sitt:
(O store glede over å være løs på en bane - for første gang på leeeeenge!)

Avlsarbeid - metoder og etikk

Høsten 2012 var jeg med på NKK's Oppdretterskole og i den forbindelsen lærte jeg om ulike avlsmetoder. Etter å ha sett NRK's program "Rasehunder-3 år etter" fikk jeg et ønske om å dele noen tanker med dere.

Kort oppsummert (og meget enkelt) om et utvalg ulike avlsmetoder:

Innavl: Avl på nære slektninger. For eksempel krysninger mellom mor/sønn, far/datter, søsken, besteforeldre/barnebarn.
Sitat NKK's Avlsstrategi: 1
"Paring mellom søsken, far/datter, mor/sønn eller tilsvarende tette paringer = paringer med innavlsgrad lik eller høyere enn 25,0%. 2
Halvsøskenparinger eller paringer med tilsvarende innavlsgrad = paringer med innavlsgrad lik eller høyere enn 12,5%"

Linjeavl: Avl med hunder som er i slekt, men innenfor anbefalt grense for innavl (les: "godkjent innavlsprosent"). NKK anbefaler å ikke overstige 6,25% med tanke på innavlsgrad.

Utavl: Avl med hunder som ikke er i slekt/fjerne slektninger. Innavlsprosent på 0%.

Matadoravl: Avl med individer som er foreldre til mange avkom, individene brukes gjentatte ganger. Kan føre til begrensninger i det genetiske materiale.Blir syke individer blir brukt som "matadorer" kan dette føre til alvorlige konsekvenser for en rase på sikt. Se eksempler fra programmet til NRK om Cavalier King Charles Spaniel og Boxer.

Her er et utvalg linker hvor dere kan lese enda mer utfyllende om de ulike avlsmetodene og NKK's etiske retningslinjer for avl og oppdrett/avsstrategi:
http://web2.nkk.no/wp-content/uploads/2012/01/Etiske-retningslinjer_avl-og-oppdrett_revidert-OKTOBER-2012.pdf
http://web2.nkk.no/om-hund/ansvarlig-hundehold/avl-og-oppdrett/
http://matmor.info/inutavl.htm
http://no.wikipedia.org/wiki/Avl

Det var kort om metodene. Det finnes sikkert flere linker og det finnes mer å si om de ulike metodene. Kanskje er det aller mest interessante hvordan vi forholder oss til dette. Hvilken avlsmetode brukes og hvorfor? Det er en debatt rundt dette jeg vil frem til. For å sette i gang debatten vil jeg stille noen spørsmål:

- Hva er "greit" med tanke på innavlsgrad? NKK kommer med sin anbefaling på 6,25%, men likevel kan en ved å bruke DogWeb se at hunder med høyere prosent blir brukt i avl. På oppdretterskolen fikk vi eksempler fra ulike rasemiljøer hvor dette var tilfelle.
- Om "tyvparring" eller "uhell" skjer og med den forutsetning at hundene er eksteriørmessig gode - er det "greit" å bruke hunder i avl?
- Hvor mange valper er det "greit" at en hannhund er far til?
- Hvor mange søsken fins til valpen du har og hvordan er deres helse sett opp mot om foreldredyrene brukes mange ganger? (les: fare for spredning av uheldige gener)
- Hvor mange ganger er det "forsvarlig" å bruke samme kombinasjon? Selvfølgelig avhengig av antall valper som blir født, men sett at første kullet gir 12 valper. ER det da "greit" å kjøre samme kombinasjon en gang til?
- Hvor mange ganger er det "greit" å bruke en hannhund? "NKKs grunnleggende anbefaling er at en hund ikke bør ha flere avkom enn tilsvarende 5 % av antall registrerte hunder i rasepopulasjonen i en femårsperiode. " (sitat NKK) Likevel ser vi gjentatte ganger at dette tallet overstiges.

Jeg er ikke ute etter å henge noen ut. Jeg forventer heller ikke all verdens respons på denne bloggen - noen har kanskje ikke lyst tilå uttale seg i denne sammenhengen.

Det jeg vil, er å ha en debatt. Det jeg ønsker er at folk - oppdrettere OG IKKE MINST valpekjøpere - skal være bevisst på hva som ligger bak egen hund, og hva konsekvenser av ulike typer avl kan føre til.

Alle kan mene mye om mangt - hva mener du?

torsdag 10. januar 2013

Rikke er Årets Portis 2012 i Norsk Portugisisk Vannhund Klubb!

Litt om Rikke:


Født: 30 mai 2003
Favorittleketøy: Tennisball
Favorittgodbit: Griseøre
Kallenavn: Rikke-mor, Frøken, Spreka, Godjenta, Terapihunden min
Hun kom til meg som 6-åring og er min første portis. Hun bodde sine første år på en gård og var både understimulert og asosial ovenfor andre hunder og hadde matforsvar. Hun er en stor portisjente og la fort på seg i vekt den første tiden, fra å veie kun 19 kg. Fra første dag ble hun overøst med rutiner, struktur, mosjon og masse kos og ble etterhvert en helt fantastisk hund som sjarmerer alle hun møter. Nå er det like gjerne Rikke (på 9,5 år) som inviterer Raio (på 1,5) til lek! 

Rikke - dagen jeg fikk henne!
Rikke 3,5 år senere
I tillegg til store doser med kos og oppmerksomhet, er hun med på mange ulike aktiviteter: agility, lett kløv, ski/sykkelturer, utstillinger. Aktivitene blir selvfølgelig tilpasset alder og form, men hun trenger å delta og være med på mest mulig. Hun elsker å være i aktivitet!
Hun hopper kanskje ikke de høyeste hindrene, men gøy er det likevel!
Noe av det beste er å leke med tennisball!
Digg å løpe løs!


På skitur i 2012, med "kondomdress" og labbesokker
2012 er det første året hun har vært med på utstilling. Jeg brukte endel tid på å lære meg portispels de første to årene, men ble klar til utstilling etter mye god hjelp
fra mange gode venner. Hun har blitt BIR veteran mange ganger dette året. De
sterkeste resultatene er vel BIS-plassering på rasespesialen og nå sist på
Letohallen i romjula 2012 hvor hun ble BIS2. Aller høyest rager likevel certet. Hun fikk sitt første Cert en liten måned før hun fylte 9 år! 
Rikkes første CERT! 9 år gammel!

BIS 4 - Rasespesialen i Sverige 2012

En av flere BIR Veteran-plasseringer og BIG-plasseringer
Vinner av Sommerlekene 2012 i Norsk Portugisisk Vannhund Klubb

I mai, når hun nærmer seg 10 år, skal hun være med på sitt første (!) blodsporkurs!
Hun elsker aktivisering, spesielt med klikker. Hun elsker å løpe sammen med andre hunder, men best av alt er nok å få oppmerksomhet av matmor. Jeg kan bare våge å slutte med kosingen, da dytter hun til meg med snuta. Hun krabber også gjerne opp i fanget og "vrir" seg i posisjon så hun bokstavelig talt sitter i armkroken min :)

Jeg kaller henne ofte "terapihunden min". Hun er en hund som virkelig passer på meg, og da mener jeg ikke vaktinstinktet, selv om det er i orden det også. Hun kan godt ligge på avstand og bare se på meg, eller om jeg sitter for lenge stille så kommer hun med en ball/leke og legger i fanget mitt. Om jeg skulle ha en dårlig dag, så kan det være nok at hun legger seg inntil meg. Hun slapper ikke av før hun vet at jeg har det bra og når jeg bor alene med hundene så er det en god tanke.

Hun er meget sprek for alderen, og jeg ser fram til mange år sammen med denne
godjenta! Det er så godt som umulig å ikke bli glad i Rikke!
Årets Portis 2012

mandag 31. desember 2012

Godt nytt år! Tanker om 2012 - ønsker om 2013

Nå når det bare er noen få timer igjen av året 2012 er det på tide å reflektere litt tilbake på året som har gått. Jeg kommer ikke til å ta for meg de store tingene i samfunnet - det får være Kongens bord.

Året 2012
Et år som jeg vil minnes med glede. Mye tid har gått med til hundene mine, reise rundt på utstillinger, treffe mange flotte hundemennesker, brukt tid med familie og venner samt at jeg har falt litt til ro etter å ha bodd på Østlandet i ett års tid.

Familien min er helt fantastisk. Mamma som stiller opp og er med meg på turer med hundene. Marthe, som i år har blitt mer enn familie - hun er kollega, og en fantastisk DYKTIG kollega. Vegard, Randi og William - aldri langt unna. Vanja, Blake, Hanna, Jon og Alex - når vi prater på nettet så kjennes det ut som om dere er rett ved siden av meg. Jeg er veldig takknemlig for internett som lar oss ha den kontakten vi har. Jeg er så glad i dere alle sammen!

Venner. Jarle og Kjersti - vi møtes ikke så ofte, men når vi møtes så er det med glede. Dere betyr veldig mye for meg. Jeg kommer ikke unna å nevne John Anders. Du har vært en utrolig støtte i året som har vært - jeg håper jeg har klart å gi noe tilbake.  Stine, vi var utepå byen og hadde det kjempegøy! Vi heller møtes ikke ofte, men det har gjort det lettere å møtes nå som vi ikke bor så langt fra hverandre. Tord - takk for at du tar så godt vare på Marthe, du er virkelig et godt menneske! Bente - mange gode hundeprater og godt vennskap gjennom flere år. Anne - en fantastisk god oppfølging hele veien siden Raio kom inn i livet mitt. Jeg angrer ikke ett sekund! Hege - godt vennskap, godt samarbeid om så mangt i "hundeverdenen".

Kollegaer og venner. Jeg trives virkelig på jobben min og dere har mye av skylda for det. En vis kollega sa til meg i 2012: på Vesong har en ikke kollegaer, en har venner. Takk for de ordene, Christian. Eirin - "partner in crime" når det gjelder så mangt: hunder, jobb og håndarbeid. Geir - snill som dagen er lang og en god samtalepartner som gir gode perspektiv på ting som skjer. Tonje - en fantastisk støtte i tynt og tykt. Tine, Karl Erik og alle dere andre: jeg sier bare takk for året som har gått og jeg gleder meg til årene som kommer! (ja som i flertall ;-) )

Hundene er en stor del av livet mitt og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle ha gjort uten de. De får meg ut, de passer på meg, de holder meg kort og godt sosial. Helsemessig har det vært et heftig år for Rikke, som i går ble 9 år og 7 måneder. Tre løpetider på 8 måneder, innbilt svangerskap og operasjon hvor du ble sterilisert. Nå er du sprekere enn noen gang og for to dager siden slo du MANGE veteraner på utstilling - flere av de multi-champions og  multi-vinnere. Jeg er så stolt over deg! Raio - lille spreke, hypre og arbeidsvillige godgutten min! Dere føles virkelig som barna mine. Et lite utdrag av hva de har oppnådd: Rikke: sitt første cert og flere BIS-plasseringer for veteran. Av de største var kanskje 4. plassen i Rasespesialen i Sverige. Raio: 3 småcert, første blodsporkurs og agilitykurs.

Det er sikkert mange jeg kunne ha nevnt og jeg har ikke glemt dere. Familie, venner, kollegaer og dyr. Dere er alle med på å gjøre livet til et eventyr.

Året 2013
Jeg gleder meg virkelig til året som kommer. Jeg gleder meg til å fortsette reisen jeg har begynt på. På flere områder vet jeg at jeg har en vei å gå, på noen områder har jeg kommet langt på vei allerede. Det er ikke mange planer som er lagt enda, det må også være rom for å væe spontan, men noen "nyttårsforsetter" og planer har en da: 

Jeg vil bli flinkere til å besøke familie og venner. En dårlig samvittighet gnager for at jeg ikke har fått besøkt dere så ofte, jeg er utrolig takknemlig for at dere holder ut med meg. 

Besøke minst tre byer/steder jeg ikke har besøkt tidligere, blant de: Stavanger, Bergen og...en til. Kanskje i forbindelse med utstillinger? Norge er et flott land som jeg gjerne vil se mer av.

Fortsette reisen i hundeverdenen. I 2012 har Raio fått flere småcert - kanskje er dette året hvor han skal bli Norsk utstillingschampion? Jeg har virkelig troen på det. Han har, som voksen hund, slått flere champions og hunder som har gjort det bra. Rikke fikk sitt første cert som 9-åring. Kanskje vil 2013 være året hvor hun kommer enda lengre? Utstillingsresultater er ikke alt i hundeverdenen, men det er en flott arena for å møte likesinnede, noe jeg er veldig takknemlig for.

I 2012 har jeg satt meg endel mål, både kortsiktige og langsiktige. Jeg håper at jeg i året 2013 vil nå noen av disse. Jeg håper på mot til å følge og å oppnå de mer langsiktige målene mine og styrke til å gjennomføre planene jeg har.

Til alle sammen:
Tusen takk for året som har gått - jeg gleder meg til neste år. Det er bare noen små timer unna!

Tre ganger HURRA for dere!

SKÅL!

søndag 30. desember 2012

Godt nytt år - også til dyrene!

Sitter og tenker på morgen dagen, samtidig som jeg reflekterer tilbake på årene som har gått. I morgen er det nyttårsaften og en dag jeg minnes Carmen, min elskede første hund, som levde med dødsangst fra første nyttårsrakett ble fyrt opp, til minst et par uker etter nyttårsaften. Her snakker jeg om en hund som konstant skalv, prøvde å komme seg inn under og inn i de minste kroker i huset. En hund som ikke ville gå ut på 3-4 uker, ikke en gang når hun var "nøden" når blæra var sprengferdig. Hun ville heller tisse inne... Mine nyttårsforberedelser etter 1996-2006 var ikke å glede meg til kvelden, eller å planlegge å møte venner - det var blant annet å finne frem til et halsbånd som Carmen ikke kunne vri seg ut av NÅR hun fikk panikk på tur. For det skjedde, hver dag fra den første raketten ble skutt opp.

Det var så ubeskrivelig vondt å se henne slik, pipende og redd. Den til daglige livsglade hunden var redusert til et komplett nervevrak. De siste årene hennes fikk hun valium på nyttårsaften, da stoppet skjelvingen i alle fall-og hun var rolig nok til å få "gjort sitt" - ute.

Jeg vil ta dere tilbake til hennes første nyttårsaften og fortelle dere historien om når det hele startet.

Som fersk hundeeier i 1996 så hadde jeg lest mye om hunder og raketter for på best mulig måte å kunne forberede hunden min på det som kom. Jeg var rolig når det var smell, ignorerte om hun var urolig - og det gikk bra. Til og med på sommeren gikk vi bort til den lokale skytebanen for å trene på smell. Hun lå rolig mens skytingen pågikk og jeg tenkte "dette skulle gå bra på nyttårsaften". Det var ingenting som skulle antyde at hun var redd.

I romjula gikk det også bra. Det var jo et og annet smell og ingen nevneverdig reaksjon fra Carmen. Logrende var hun med meg på tur og jeg ante fred og ingen fare. Mange gir råd om å gå en lengre tur tidligere enn normalt. Mørket kommer jo som regel tidlig i desember, og det er ganske mørkt allerede i 15-16 tida, altså fine forhold for prøveraketter før barna skal legge seg...sukk... Jeg bestemte meg for å gå siste turen i 17 tida, gikk en lang runde og Carmen var rolig (så rolig som en 8 mnd gammel Golden Retriever kan være). Fra tidligere år så visste jeg jo at det normalt sett var rolig, med tanke på raketter, en gang mellom 01 og 02 på natta. Og fra kl 17 så ville det være mange timer hvor jeg ikke ville ta ut Carmen - nettopp fordi jeg ikke ville at hun skulle bli redd. Fra kl 17 til 02 på natta er det 9 timer - det er lenge for en ung hund å holde seg inne. Vi kom tilbake til oppkjørselen og en nabo fyrte opp et "batteri" (les: boks med 10 "hylere"). Det var da bare noen meter mellom hunden og "batteriet". Carmen fikk panikk og det var ikke mulig å få kontakt med henne - på flere timer. Hun var så redd at hun ikke reagerte på noe som helst. Pipende og skjelvende lå hun på rommet sitt. Hyperventilerte i flere timer.

For ordens skyld så vil jeg si at jeg ikke tror at naboen mente noe vondt, men konsekvensene av oppskyting av raketter i hytt og pine varte i mange år etterpå.

Det er sikkert ting jeg kunne ha gjort annerledes på nyttårsaften i 1996, men det finnes mange ferske hundeeiere der ute som kanskje gjør som jeg gjorde den gangen. Det finnes mange hunder (og andre dyr) som blir redde (med dødsangst eller ei) uavhengig om de har erfarne eiere eller ikke. Selv trygge hunder kan bli redde.

Jeg har nå to hunder, Rikke og Raio. Rikke er 9 år 7 mnd i dag og hun er redd på nyttårsaften. Hun er ikke så redd som Carmen, men hun peser og er tydelig urolig når hun hører raketter. Raio var tryggheten selv i fjor og sov hele kvelden - lettet bare på hodet rundt midnatt. Jeg ber til alle verdens guder om at han fortsetter slik i årene som kommer.

Jeg har en oppfordring til ALLE når nyttårsaften nå kommer i morgen: vent med rakettene til like før midnatt, vær så snill. Mange kommuner har i sine politivedtekter at det KUN skal skytes opp raketter mellom kl 1800 og 0200.

Del gjerne denne bloggen med andre - for Carmen sin skyld, alle redde hunder - og alle hunder som opplever sin første nyttårsaften.

Slik vil jeg huske Carmen - også på nyttårsaften:


fredag 9. november 2012

Helse - mer enn HD!

Forrige helg lære jeg mye om avl og genetikk gjennom to kursdager arrangert av NKK. Mye ble tatt opp, mye interessant, og nå som inntrykkene har sunket litt inn er det på tide å bearbeide innholdet.

En ting som sitter igjen, kanskje fordi det ble gjentatt utallige ganger, er at målet med avl av hunder må være "Funksjonelt friske hunder med rasetypisk kontruksjon og mentalitet som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet". Dette ble mer eller mindre den grunnleggende sannheten i alt vi snakket om.

Til ære for deg, Maria Durucz, som kom med et ønske om hvilket tema jeg skulle berøre først, er temaet i det første blogginnlegget "Helse - mer enn HD!"

Hundeavl kan beskrives som styrt seleksjon. Styrt seleksjon kan defineres som målrettet utvalg av avlsdyr på grunnlag av bestemte kriterier. Vi velger hvilke dyr vi vil bruke. Menneskene bestemmer.
Avl handler blant annet om hvordan en velger ut dyrene en skal bruke. Hvilke dyr er best egnet? Hvilke dyr har best helse? Hva får vi når vi parrer DEN hannen og DEN tispa? Det er mange spørsmål som stilles, og svarene søkes i det uendelige. Det finnes nemlig ingen fasit. Beklager å skuffe dere, men det gjør ikke det. Det en må tenke på er hva en vektlegger høyest ved valg av avlsdyr, og selv da er det ingen garanti for hva som "kommer ut i andre enden". Det er ingen garanti for at to dyr med a-hofter skal få valper med a-hofter. Så betyr det tingenting? Jo, selvfølgelig gjør betyr det noe. Et av poengene med dette blogginnlegget er å reflektere rundt alt det andre som også betyr noe.

På kurset lærte vi: Overfokusering på "bekjempelse" av HD har hatt negativ innflytelse på hundenes generelle helse, fordi det er lagt for liten vekt på andre viktigere helseaspekter - både mentale og fysiske. (sitat NKK). Blant defektene som har blitt fremtredende hos enkelte raser kan nevnes hengende øyelokk,  (ganske upraktisk om hunden skal gå gjennom kvist og lyng) og ustabilt lynne (hunden skal jo være til å leve med også, selv om eksteriøret er superb).

Tenk gjennom selv: hva tror du det første mange tenker på når de spør om helsen til hunder? Er ett av de første spørsmålene: hvordan er hoftene? Gjennom mange år, og jeg har vært oppmerksom på dette selv så lenge jeg har hatt hund (som for øvrig er siden '96). I tillegg til spørsmål om HD, så har gjerne neste spørsmål vært: hvordan har hun gjort det på utstilling? Begge disse tingene (HD+utstillingsresultater) er viktige, for det sier noe om hunden på mange måter er rasetypisk eller ikke. Jeg minner om målet: "Funksjonelt friske hunder med rasetypisk kontruksjon og mentalitet som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet".

God helse og konstruksjon kan være grunnlaget for at et dyr er avlsKLARERT. På kurset ble vi presentert for statistikk som viser at Norge er et av de landene hvor flest hunder blir røntget. Av 95 raser er det et snitt på hele 45% som blir røntget. Hos noen raser er tallet oppe i 70%.

Tilbake til tittelen på innlegget. Helse er mer enn HD. Kanskje er dette soleklart for mange, og jeg har tenkt på det selv, men det at en hund er fri for HD, betyr ikke at hunden er frisk. Det er ikke garanti for det. Kanskje er ikke hunden testet for alt mulig, og dermed kan en ikke si betemt at den er frisk. Det er for eksempel ikke alle raser hvor hundene blir røntget for AD, betyr det at det ikke finnes? En digresjon: det er ikke veldig vanlig at portisen røntges for AD. Jeg velger å gjøre det på mine hunder, og Rikke har svak AD. Nå skal hun aldri brukes i avl, så det er ikke noe problem - mer for å få frem et poeng.

Det er viktig å se på helheten til hunden når en skal velge avlsdyr. HD kan være ett av kriteriene, men det finnes andre kriterier også: gemytt (tispa preger jo som kjent sine valper, og er tispa "klin kokko", så...kan det hende at det overføres til valpene), kroniske hudproblemer, dårlig rygg, dårlige knær osv. Det jeg prøver å si her, er å gjenta det NKK sa: Fri for HD må aldri benyttes som en unnskyldning for å bruke en usunn hund i avl. En må se på helheten. HD er et resultat av en kombinasjon av arv og miljø. Fordelingen på dette strides de lærde om, og vil vel heller aldri bli enige, men en ting er de stort sett enige om: det er en kombinasjon.

Ok, la meg gi dere et case. Se for dere en hund som er eksteriørmessig meget god, meget stødig mentalitet, positiv og blid, lærevillig, imøtekommende, fri for alt den ellers skal testes for - men har svak HD på ene hofta. På alle andre måter enn svak HD på en hofte er denne hunden en meget god avlshund. Søskenene til hunden er fri for HD. Foreldrene er fri for HD. Denne hunden KAN jo være med på å gi meget gode valper, forutsatt at den parres med en hund som også er et godt avlsindivid.

Skal denne hunden brukes i avl? Tja, er vel ingen fasit på det heller. En må ta helhetsbildet i betraktning og stille seg videre spørsmål: Hvordan er statusen til rasen? Er det en begrenset del av antallet hunder som brukes i avl? Er det enkelte linjer/spesielt hannhunder som går igjen hos mange hunder (les: matadoravl, et tema som kommer i en annen blogg)? Hadde det vært "sunt" for rasen å få inn litt nytt blod? På en annen side så trenger en ikke å bruke hunder med svak HD i avl, men still deg selv dette spørsmålet: finnes det nok hunder som brukes i avl til å drive en god og sunn avl (mentalt og fysisk), uten at denne hunden ALDRI skal brukes?

Noen oppdrettere har ikke muligheten til å være så kresne, for eksempel oppdrettere av Norsk Lundehund. Der er det kanskje 1000 registrerte hunder - i hele verden. Et fåtall brukes i avl og rasen er nå utrydningstruet. Om HD skulle ha vært eneste kriteriet for å velge hunder, hadde kanskje ikke selv Norsk Lundehund hatt hunder å bruke i avl. Et annet eksempel NKK tok opp var: Berner Sennenhund. Om en skulle utelukke ALLE hundene som hadde enten HD eller AD, så hadde en utelukket over 80% av bestanden. Og hvor sunt er det for rasen i det lange løp? Det er mange gode gener som går tapt der.

De som kjenner meg vet at det er "portis" jeg engasjerer meg i, og har et nært forhold til. Jeg har fått stor interesse av å lese stamtavler, statistikk (takk for mange gode innspill, Bente Finsås!) og å bli kjent med rasens generelle helse. Jeg har sett en portis som er så engstelig at det var vondt å se på. Heldigvis er de i absolutt fåtall, men selv om helsen til denne ene hadde vært utmerket, ville jeg ALDRI brukt den i avl. Hunden er som den er, og kan sikkert bli både tryggere og en god familiehund på sikt - men som avlshund ville i alle fall jeg unngått den.

Vi ble presentert for en slags liste over hva som burde prioriteres ved seleksjon av avlsdyr. På denne listen sto Mentalitet som nummer en. Som nummer fire sto Skjelett. Bente, Solveig og Britt - kanskje dere kan hjelpe meg med å fylle ut resten til et annet blogginnlegg?

Innlegget begynner vel å bli langt nok nå, så jeg skal avslutte. Jeg håper jeg har fått dere til å reflektere litt rundt dette.

God lørdagskveld alle sammen!

Dagen etter...

Rikke er kanskje ikke i form til å hoppe enda, men det kommer seg. Hun har spist, drukket og gått på do på morgenen. Hun følger meg rundt og småtraver litt når vi går ute faktisk. Hun er pigg og våken, etter forholdene. Tyggetablettene (smertestillende) og antibiotikaen er tatt, og dagen må bare gå sin gang.

Snart er du tilbake på jordet i fullt firsprang med Raio. Glad i deg, Rikke!