fredag 17. august 2012

Ja, ja...

Det sies at man skal være takknemlig for hver en liten fremgang hos barn og hund. Denne uken har jeg fått prøvd det - OG min evne til å holde meg rolig...

Rikke har løpetid, og hun er i de dagene hvor hun ikke lenger sier i fra, men tvert i mot - legger halen til side og stiller villig opp. Sukk. Raio...han vet jo veldig godt hva dette er, og blir litt stressa. Så for at begge skal få endel ro, så passer mamma Rikke noen dager. (TUSEN takk!)

Det ble en utfordring for Raio denne uken, men han er smart. Ikke bare er han smart, men han har en egen evne til å kjede seg. Ei har jeg heller sett en hund med så mye energi! Fra tirsdag til og med i dag har han måtte være alene hjemme mens jeg har vært på jobb. Jeg har vært hjemmom og sett til han, flaks at jeg jobber nære der jeg bor! Men...la meg fortelle dere litt om hvordan dette har gått.

Tirsdag: Han var rolig når jeg dro, rolig når jeg kom hjem, MEN...når jeg har vært borte har han kommet seg inn på arbeidsrommet og dratt ting ut over gulvet. Han har også funnet en boks med godbiter, så det som har kommet ut bak, har hatt en aldri så liten rosa farge...i to dager nå...

Onsdag: Rolig når jeg dro, rolig når jeg kom hjem. Jeg gikk en lang tur (45 min) før jeg dro på jobb, så tanken var at det skulle hjelpe han til å være rolig i løpet av dagen. MEN...når jeg kom hjem, hadde han klatret/hoppet over et bur og veltet en plante. Jord ut over gulvet.

Torsdag: Jeg sto opp tidlig, 5.45 og syklet en time med han. Jeg ventet en time til før jeg ga han litt mat, luftet han en gang til. Rolig når jeg dro, rolig når jeg kom hjem. MEN...hattehyllen med jakkene hadde falt ned og klær lå ut over gulvet i gangen. I går ettermiddag tok jeg med Raio på Hundejordet i Lillestrøm og han fikk leke med andre hunder i godt over to timer. En sliten hund etterpå.

Fredag: Rolig tur før jobb i dag. I dag ville jeg forsøke å ha han inne i det store buret når jeg var på jobb. Der ville han ha vann, noe å gnage på, plass til å strekke ut og en tyggeleke. Rolig når jeg dro, rolig når jeg kom. Ikke en gang et bjeff når jeg gikk på grusen, trappa og når jeg låste opp utgangsdøra. På andre siden av døra står en logrende hund - utenfor buret. Her kommer smartheten inn. Han har nemlig åpnet buret. Og på kjøkkenet har han funnet en pose med 1 kg sukker. La meg si det sånn, det var ikke lenger i posen... Skumgummien som jeg bruker til håndarbeid var også i biter.

Så, hva kan jeg være takknemlig for? Han har ikke ødelagt/tygd på møbler, klær. Ikke revet ned middagstallerkenen fra i går med kotelettrester. Ikke hatt noen uhell hjemme. Men det beste er kanskje det jeg fikk høre av en nabo: på tirsdag hadde han bjeffet noe, men han hadde ikke hørt noe de siste dagene.

Neste uke skal Raio få være med meg på jobb. Jeg skal nemlig på telttur med elevene, og da blir det mye fin aktivitet i skogen :)

Ha en fin helg alle sammen!

tirsdag 31. juli 2012

Klump i halsen. Klump i magen. Vondt. Ekkelt.

Dro til veterinæren med Rikke i ettermiddag for rutinesjekk og vaksinasjon. Når jeg parkerte bilen observerte jeg en politibil utenfor. Tenkte ikke noe mer over det enn at politihunder også trenger tilsyn. Gikk inn og ventet på tur. Forsinkelse var det, men sånt hender jo også. Etterhvert kommer en politibetjent ut fra undersøkelsesrommet, alene. Jeg begynner å tenke at det har vært en akuttsituasjon. Like etter kommer en far og hans datter, datteren var vel ca 12. De virker preget, men ikke knust, som en kunne forvente om det var deres kjæledyr det gjaldt. Jeg gjorde fort den konklusjonen at de hadde sett hva som skjedde og hadde fraktet hunden til veterinær. All ære til de, som bydde seg om en skadd hund.

Etterhvert kommer en veterinær og sier det var min tur. Hun beklaget forsinkelsen, men de hadde fått inn en påkjørt hund. En gordonsetter som hadde blitt påkjørt på e6 nå i ettermiddag, sikkert i 15-tida. Hunden var umerket, så de visste ikke hvem eier var, men den hadde på seg halsbånd. Hunden var ganske ille skadd, så de trodde ikke den kom til å overleve. De hadde fått inn en ekstra veterinær for å vurdere situasjonen, om de skulle avlive eller ikke. De skulle se an i de nærmeste timen.

Jeg fikk bare vondt, og tenkte på hunden som var skadd, på eierene som sannsynligvis i løpet av ettermiddagen kom til å finne ut at deres hund kanskje måtte avlives. Klumpen i halsen vokste i det jeg skulle betale for vaksinasjonen. Jeg tilbudte meg å legge ut en notis på diverse grupper på facebook om at en hund var funnet og påkjørt, og befant seg nå hos veterinær på Kløfta. De takket for det, og jeg snudde meg for å gå ut av veterinærkontoret. Da kommer det inn et par. En dame, skjelven, rødsprengte øyne. Mannen, veldig preget. Damen spør: har dere fått inn en påkjørt hund? Veterinæren tok de med seg inn bak en dør...

Jeg var jo egentlig ferdig, men jeg måtte sette meg ned litt. Jeg fikk så vondt inne i meg. Klumpen i halsen var nå stor.

Nå sitter jeg hjemme og ser på hundene mine på gulvet. Jeg føler meg så heldig som har akkurat disse hundene. De er barna mine.

Jeg skal tenne et aldri så lite lys i kveld, for den påkjørte hunden og dens familie.

Varme tanker til dere.

lørdag 21. juli 2012

Til minne...

Er ikke mange som er "online" på denne tiden av døgnet, men får rett og slett ikke sove nå...tankene går ett år tilbake...husker dagen som den var i går. Husker jeg hørte på radioen i forkant av lønningspils og hørte reporterene fortelle om et stort smell i Oslo. Tv'en sto på og nyhetsbildet utviklet seg etterhvert. Husker nyhetsankeret på TV2 få en beskjed på øret om at "det er skyting på Utøya". Mange meldte forfall til lønningspilsen, og ingen stilte spørsmål ved det. Noen av oss møttes likevel, rett og slett fordi vi ikke orket å sitte alene hver for oss. Husker at jeg fikk beskjed om at de jeg kjente som jobbet i regjeringskvartalet hadde ferie og derfor ikke var berørt av det som skjedde.

Tenkte tilbake på da jeg var på Utøya med skolen for 18 år siden, og så for meg hvilket mareritt det måtte være der ute. Jeg kunne lett se for meg øya, turene jeg gikk der og hvordan det var der. Et sted hvor ungdom koste seg. Husker tårene og trykket i brystet i ren fortvilelse over det som utspant seg på tv-skjermen. Husker også at jeg hadde tenkt å feire bursdagen til mormor, den første som var etter at hun døde.

Dette blir et veldig personlig innlegg, men jeg sitter også her og tenker på hvor utrolig priviligerte vi er som bor i dette landet, med demokratiet og alt det der.

22.juli vil for alltid være en spesiell dag på mange måter, og det vil for meg, være en dag med blandede følelser. Jeg vet ikke hvordan jeg vil markere denne dagen enda, vurderer å dra inn til Oslo en tur, gå i sentrum. Vet ikke. Må gjøre noe, det føles riktig.

torsdag 19. juli 2012

Vi er alle mennesker!

Sjeldent gjør en dag, og en hendelse, så sterkt inntrykk på meg som dagen i dag. Det er mange tanker som farer gjennom hodet nå i kveld. Hundene og jeg var med noen i hundeklubben for å vise frem agility (og hundene) til innsatte i Ullersmo. Jeg må innrømme jeg sliter litt med å finne de rette ordene for å beskrive hva som går gjennom hodet mitt nå, og jeg er fullstendig klar over at jeg mest sannsynligvis ikke skriver så korrekt norsk nå, men det er ikke alltid så lett...

Dette er mennesker som ikke har frihet til å gjøre hva de vil, når de ønsker å gjøre det. Og de har virkelig gjort sitt for å få det sånn, dette er ikke et forsøk på å unnskylde de eller noe - det er en tanke om at vi er alle mennesker! Og vi må ikke glemme dette! Selv om noen mennesker gjør kriminelle handlinger, så er de fortsatt mennesker. En av tankene med fengselsstraff er jo at de skal tenke seg om og unngå å gjøre disse kriminelle handlingene den gangen de kommer ut igjen. En tanke jeg gjør meg, spesielt etter denne dagen, er hvordan kan vi forvente at dette skal gå smertefritt om de ikke får ha noe kontakt med omverdenen?

Det å oppleve at noen lyser opp og er så takknemlige for at du er der, og at de får hilse på hundene er virkelig spesielt. Det å se mennesker som lever bak murene dag etter dag, år etter år, "glemme" litt hvor de er - snakke med oss som er på besøk, klappe hundene og bare glemme litt hvem og hvor de er. Det er vanskelig å finne ord som beskriver denne opplevelsen. Det å se innsatte som går rundt med hunden din, prøve seg på noen agilityhindre, leke og løpe og tørre å dumme seg ut litt...det å se dette fikk meg til å tenke på hvor lite det skal til noen ganger - for å glede noen andre, å gi de et lyspunkt i hverdagen. Det å bare være der, vise at en bryr seg - det skal ikke så mye til.
Tilbake til hundene. De koste seg virkelig. De gikk noen hindre, med meg og med noen av de innsatte som ville prøve. De fikk oppmerksomhet, kos og de ble lekt med. Treningsutbytet var også ganske stort. De var løse en og en, en fikk trent på kontakt og bane i ukjente omgivelser (det var jo ikke akkurat sånn at de kunne løpe langt av gårde...) og nå når vi har kommet hjem: to slitne hunder.

Dette er som jeg sa innledningsvis, en dag hvor jeg sitter igjen med mange inntrykk og tanker. Dette er en dag som har fått meg til å tenke på flere ting:
1) hvor heldig jeg er som kan gjøre hva jeg vil, stort sett når jeg vil det
2) hvor lite som skal til for å glede andre mennesker, uansett bakgrunn
3) hvor meningsfylt det kan være å gi noe tilbake til samfunnet...

onsdag 11. juli 2012

AD er ikke verdens undergang!

Ja, hvorfor lære hunden triks? Flere som spør om det. "Ja, hvorfor ikke?", svarer jeg som regel tilbake. Nå er jeg av den oppfatning at all trening som en eier gjør med sin hund er med på å styrke båndene mellom de to. Triks kan jo i så henseende sees på som kontakttrening, og kontakttrening er jo noe som folk flest ser ut til å forstå konseptet med. I alle fall i teorien. De nikker og sier "Å ja, det skjønner jeg, men triks - er ikke det sånn som sirkushunder gjør da?" Jo, det er kanskje det. Nå skal ikke jeg gå inn på den lange diskusjoner om dyr og sirkus, det er ikke det jeg vil frem til. Det får bli et annet innlegg, en annen gang.

Jeg liker å lære hundene mine triks. Jeg synes rett og slett det er moro. Hadde dere sett min 9-årige hund, som har ad på en side, nå i kveld så hadde dere sett at hun er enig med meg. Nå er hun ganske lett å motivere med godbiter, men når hun i tillegg mer eller mindre "danser" rundt meg på stuegulvet med favorittleken sin etter endt økt, så er det vanskelig å ikke smile og tenke at dette var moro.

Ja, hunden min har altså ad. En kondisjon som gjør at det er begrenset hva hun tåler av belastninger. Hun digger agility, men på grunn av albuen klarer hun ikke hoppe maks høyde. Hun kan heller ikke holde på så lenge av gangen uten å halte senere på dagen. Det samme gjelder for lange turer, mye løping løs osv.

Hva så? Hun er en portugisisk vannhund, også kalt "portis" til daglig blant hundefolk. En portis er en arbeidshund, avlet til mange oppgaver. En annen oppfatning jeg har når det gjelder hunder, er at en hund som ikke får oppgaver, er heller ingen lykkelig hund. Dette bringer meg tilbake til hunden min, Rikke.

I kveld fant jeg frem en bok med tips til mange triks det går an å lære hunden. Jeg bladde litt i boka og fant fram til et triks jeg vil jobbe med fremover. "Sitte bamse" er det noen som kaller det. Bare jeg tok i boksen med godbiter var det en hund (egentlig to da jeg har to hunder) som bokstavelig talt logret med hele kroppen. Hun spratt opp fra gulvet, kom bort til meg, logrende. Ørene fremovervendt, søkte øyekontakt og satt forventningsfullt foran meg.

I løpet av noen få forsøk (her snakker vi 2-3 repetisjoner) fant hun ut at når hun løftet begge frambeinene fra bakken, så utløste det en godbit. For hver repetisjon: mer logring, iveren steg og fremgangen viste seg for hver repetisjon. Øvelsen ble avsluttet med at hun fikk favorittleken sin og da travet hun rundt på gulvet, lykkelig og stolt.

Noen ganger når jeg ser hunder og deres eiere gå tur, eller når jeg ser hunder står bundet utenfor et hus, spør jeg meg selv: får denne hunden noensinne gjøre noe annet enn dette? Jeg møter hundeeiere som sier at hunden deres har HD og derfor ikke kan gjøre noe, eller i hvert fall ikke kan trenes med. Si det til den lykkelige staffen jeg møtte på joggetur i dag. Det var ikke en lang runde (jeg møtte hunden to steder på min egen tur), men hunden ble i alle fall aktivisert. Staffen vet jeg har sterk HD, men det stopper ikke den. Som eieren sa til meg en gang: "ja, hunden min har sterk HD, men om hun holder seg aktiv, så holder muskulaturen seg sterk - og det hjelper hofteleddene".

Det handler vel til syvende og sist om hva eier ser av begrensninger til sin hund. Alle hunder kan gjøre noe, det gjelder bare å finne noe som passer sin hund (og eier). Triks, turer, lydighetstrening (inklusive rally-lydighet), freestyle og ikke minst svømming er bare noen av de aktivitetene som er godt egnet for hunder med AD/HD.

Gleder meg allerede til neste økt!

tirsdag 3. november 2009

Solgt!

Det tok ikke lang tid fra visning til salg...hihi... Faktisk bare 18 timer... i alle fall til vi fikk inn et bud vi ville akseptere, og kl 18 gikk budfristen ut, og vi fikk ikke inn flere bud etter det. Et ungt par fikk leiligheten, men den skal jo selvfølgelig på en "forkjøpsrettrunde" innen borettslaget, men uansett, vi fikk det vi ville ha, nemlig prisantydning!

Det føles utrolig deilig at det endelig er avgjort. nå kan vi for alvor begynne å planlegge fremtiden. Ting er avgjort, nå er det bare for tingene å rulle og gå av gårde. så sånn blir det:
- overtagelse av nytt hus den 28.12
- overtagelse på leiligheten er beregnet til 11.01

Det som skal planlegges: maling, innredning, ny sofa og spisestue, dusj/bad, kjøkkenbenk...er spennende da. Men først en liten feiring i kveld. DEILIG.

Rart å tenke på egentlig, på mandag er det siste syforeningen i leiligheten, den neste som jeg skal ha, blir da i nytt hus...diggbart...

Skål, dere!

søndag 1. november 2009

Snart flytting...

Da klargjøres leiligheten for visning og salg. Vi rydder og vasker med tv'en i bakgrunnen - enten det er musikk eller fotball. Er rart å rydde leiligheten på denne måten, med å tenke at nesten gang vi ser det vi pakker ned i ekser, er når vi åpner eskene i det nye huset. Litt vemodig også, å skulle flytte fra det som har vært det første hjemmet vårt, der hvor flere i familiene våre har hjulpet oss med å pusse opp. Pappa som hjalp til på kjøkkenet. Aase som hjalp til med masse maling. Mamma som hjalp til med gardiner. Marthe som hjalp til med maling. Andre som hjalp til med flytting.

Forresten, så har vi hjulpet endel med å flytte de siste årene: dere vil bli "innkalt" til pay-back i løpet av januar ;)

Tilbake til ryddinga: det er utrolig hva som en samler på opp gjennom årene. vi har så mye ting! Rett og slett ting... Trodde den store boden vår i kjelleren rommet mer esker :P Vi har en klar strategi for dagen: ta rom for rom og gjøre det klart. Det siste vi gjør i dag, er nok å støvsuge og vaske stuegulv, så Rikke: etter det blir det nok bare gulvet i gangen på deg, frem til visningen er ferdig... Så tas gulvet i gangen i morgen etter at jeg og Rikke har forlatt leiligheten. Har planer om å gå en lang tur, evt kjøre en tur på city syd mens visningen foregår.

Spennende å skulle flytte, vi gleder oss veldig. papirene ble signert på fredag som var, og overtagelse blir 28.12.2009. Så da er det bare å begynne å tenke på, og bestemme oss for, hva vi skal gjøre av oppussing før vi begynner å flytte inn i huset. Er artig å tenke på maling, innredning, ny sofa osv...

Vel, oppdatering følger... ;)