Det er aldri for sent: NUCH Portinbos Amber The First Lady - "Rikke"

I går opplevde jeg noe av det største jeg har vært med på i hundemiljøet. Det er fortsatt helt uvirkelig, skulle nesten ønske at noen kunne klype meg i armen sånn at jeg kjenner at jeg ikke drømmer. Jeg ser på bildene fra i går og ser at det er sant, men det er som om det ikke er meg eller min hund på bildene. For meg er dette noe som stikker så dypt, og med fare for å bruke klisjeer og virke høy på pæra så vil jeg si: "Det er aldri for sent" og "Ikke gi opp å kjempe for noe du tror på". Ingenting er umulig - det tar bare litt lengre tid (mitt livsmotto).

Det gjør noe med deg når du blir fortalt at det du prøver på er uoppnåelig, at det ikke er vits i å prøve, at hunden din er for gammel (ref. Rikke på Elevrumsutstillingen for to uker siden). At hun er for stor, skjønner ikke at du gidder å stille henne - eller at hun er jo veteran, har ikke bruk for cert da, hun skal jo ikke gå i avl. Det gjør virkelig noe med deg, selv om du ikke prøver å vise det der og da. Det å stadig bli plassert bakerst i rekka-det er ytterst sjeldent at en veteran blir løftet opp på plassering høy nok til å gi cert. Likevel eksisterer klassen og reglementet. 

Derfor betyr det ekstra mye når en lykkes. Fordi det "umulige" har blitt virkelig. 

Rikke er min første portis, og den første hunden jeg har fått fram til championat - i en alder av 10 år. Hun var stilt en gang som to-åring (den gangen fikk hun blått) og så ikke utstillingsringen igjen før hun var veteran. Hun kom til meg som seks-åring og til å begynne med så var jeg ikke inne på tanken på å stille henne - jeg ble jo fortalt at hun var for stor. I tillegg så var det en utfordring å få til lengde på pelsen, det floket seg og var ikke enkelt å finne ut av. Det tok to år, og en hannhund jeg skulle stille, før jeg tok med Rikke på utstilling. Jeg hadde tenkt på det en stund og kommet til konklusjonen: "hun kan jo like godt være med når jeg drar med Raio, som å være hjemme". Forventningene var lave, men håpet var der. 

Første utstilling, 30/12-11: Excellent, BIR veteran med CK, 4 beste tispe. 

Første BIS veteran-plassering, 5/2-12: BIS 4 veteran, 4 beste tispe, excellent med CK og reserve cert

Første CERT, 29/4-12: BIR veteran, excellent og CK - CERT, 3 beste tispe

Første utenlandske rasespesial: Askersund 2012: BIR veteran med ck - BIS 4!

Første ordinære BIR OG BIS veteran topp-plassering, 19/1-13: Excellent, ck, CERT, BIR+BIR veteran+BIS veteran

Første norske rasespesial, 25/8-13: Stor-CERT og Norsk utstillingschampion!!!

Jeg har stilt henne 29 ganger-28 av gangene har hun fått excellent (22 av disse med CK). En gang fikk hun good (gult). 

Tilbake til i går, den norske rasespesialen. Jeg hadde stilt valp og hannhund og sett at det stort sett var kraftige, store hunder som ble trukket fram. Var jo spent på hvordan det ville gå med Rikke, hun er jo i øvre del av skalaen når det gjelder både høyde og vekt. 

Jeg ser på Rikke rett før vi skal inn og ja, hun er den vakreste av de alle i mine øyne-håper at dommeren vil se det jeg ser. Den følelsen jeg har når jeg går med henne, kjenner gjennom utstillingslina at hun holder hodet høyt, at hun er stolt. Svarer meg når jeg ber henne om å vise seg frem, hun strekker på beina og går i sitt tempo. Det er bare for meg å tilpasse meg henne. Hun er en bestemt dame, må vite. Dommeren sier mye pent om henne, virker imponert over hvor godt hun holder seg. Jeg tenker at jo, er enig i det og blir glad. Så vil dommeren at Rikke skal ta en ekstra runde og få ekstra oppmerksomhet for den vakre veteranen hun er. Ekstra applaus fra tilskuere. Jeg skjønner jo på dette tidspunktet at dommeren liker henne veldig godt, spørsmålet er bare: Hvor godt? Hun mottar sitt CK og jeg vet at hun skal gå i beste tispeklasse. Legger faktisk ikke merke til om dommeren ser på henne underveis, jeg er så fokusert på Rikke. Hun plasserer nummer en og to, får fram en hund til og vinker på Rikke. Jeg får ikke med meg hvor hun vil Rikke skal stå, men hun setter henne som hund nummer tre. Noen ved siden av meg spør de to fremste hundeførerne om hundene deres er norske champion og får bekreftende svar på det. På dette tidspunktet stiger håpet om at ja, kanskje vi endelig skal klare det. vi løper to runder går og Rikke er fortsatt på 3.plass. Jeg tør ikke juble, selv om jeg hører fra sidelinja: Rikke blir champion! Dagen før var nemlig Raio i nøyaktig samme situasjon, men ble satt på 4 i siste sekund - det samme kunne skje med Rikke. Når dommeren så peker mot meg og sier: number three bryter jeg bare helt sammen, jeg klarer ikke å stå oppreist og tårene renner ned i pelsen til Rikke- ENDELIG!!! Rikke snuser på meg, logrer. Jeg tør nesten ikke se opp, er skjelven. Dommeren kommer bort til meg når det også går opp for henne at Rikke faktisk ble champion (tror hun trodde at hun var champion allerede) og sier at det ikke er lett å få henne til å gråte, men at dette var spesielt. 

Det kommer folk bort til Rikke og meg, blanke i øynene flere av de og gratulerer. Det betyr så mye, å få høre dette fra alt fra veletablerte og rutinerte oppdrettere til folk som hadde tatt turen for å se på hundeutstilling. Flere sa at det var velfortjent og at de var glade på mine og Rikke sine vegne. Andre ting jeg husker ble sagt, men dessverre ikke av hvem: "Som du har jobba med den bikkja, DETTE fortjente du virkelig!" og "Det er aldri for sent!". 

Vi får championatsløyfa og jeg skjønner at det ikke er en drøm. Den er Rikke sin. 

I etterkant sitter jeg med mange inntrykk og tanker - bare positive tanker. Som den takketalen det kanskje høres ut som, så vil jeg også benytte anledningen til å takke de som har hjulpet meg med pelsstell: Bente Finsås, Anne Harefjord, Hege Greiner, Crystal Kay, Eirin Christensen, Hege Krogh og Barbro Pedersen.Og er det noen jeg ikke har nevnt, så ber jeg om unnskyldning - hodet er bare ikke helt på plass, men jeg er takknemlig - virkelig. Også en stor takk til alle som har støttet meg siden jeg begynte å stille Rikke. 

Til den tvilen jeg har vist meg selv og de spørsmålene jeg har gått med i hodet: "Ja, jeg får til dette", "Ja, jeg har noe i denne utstillingsringen å gjøre", "Hundene mine er vakre!". "Ja, jeg kan."

                                     

Takk til fotograf Bente Finsås og Lasse Finsås - dere har gitt meg minner for livet.

Og sist, men ikke minst: Takk, Rikke - for alt du har vært, er og kommer til å være i fremtiden. Du er spesiell!

English version: http://lotteslilleboble.blogspot.no/2013/08/it-is-never-too-late-nuch-portinbos.html