Instruktørkurs med Diva, eller er det lek med Blondie?

I enkelte situasjoner lærer en mer om hunden sin enn i andre og i dag var en av de. Som noen vet så går jeg hundeinstruktørkurs gjennom Oslo Hundeskole og i den forbindelsen så har vi samlinger hvor vi har en god del praksis og teori. Denne helgen er det ren lydighetshelg hvor de kommende instruktørenes instruktør, som for øvrig er kjempeflink til det hun driver med, (tidligere landslagsleder og greier) presenterer oss for øvelser som vi skal jobbe med. Hun demonstrerer med hunden sin Haste (les: engelsk for hastverk) disse øvelsene og hvordan vi kan lære de inn moment for moment.

Jeg må si at i dag har jeg lært utrolig mye om Diva, og det er at hun rett og slett ikke er satt sammen som andre hunder. Godbiter, leker - ja, her skulle jeg finne ut at boksen ikke akkurat er firkantet, men mer som en labyrint.

Når jeg henter henne for første økt er jeg full av mot og inspirasjon og har som mål å øve på fremadsending mot en markert rute noen meter foran oss. Armert med favorittleken "Rosa flamingo" og både svenske kjøttboller og kalkunpølser nærmer jeg meg treningsområdet. Momentet er at hun skal løpe fra meg mot ruta, verken mer eller mindre. Det er jo et nytt sted å trene på og hun er opptatt av alt annet enn ruta og favorittleken. Hvem gikk der a tro? Hva er det som beveger seg på trikkeskinnene? Hvilken hund er det? Så ser hun på meg: Hæ??? "Blonde", vakre, sorte pelsdotten min... Joda, vi kommer såpass langt at hun løper fram til en godbitskål tre ganger og pølse er egentlig ikke stas, hun ser på meg som om hun skulle si: "Jeg liker ikke dette, jeg mutter". Ok. Svenske kjøttboller da. Det var mer interessant. Godbitskåla vi bruker er av metall og skrangler litt mot asfalten. "Ææææææ, den bråker, mutter, jeg liker ikke denne ekle greia. Den er farlig faktisk! De svenske kjøttbollene kan du ha for deg selv altså". Sukk. Vi fikk til en repetisjon før vi ga oss med det momentet. Pause. Lunsj. Puh...

Et annet moment vi trente på i dag var å gripe for så å holde apporten. Diva snuser forsiktig på den og ser rundt seg. Jeg tenker som så at hun har jo knapt sett en apportbukk før og det er ikke så rart at hun ikke vet hva hun skal gjøre. Hun griper den noen ganger, jeg klikker og gir godbit. Det går sånn ca tre ganger. Hele hunden lyser mot meg: kjeeeeedeliiiig! Vil mye heller se på de andre, demper meg, snur seg vekk og er interessert i alt annet enn denne apportbukken. Jeg vil liksom ikke gi meg heller, instruktøren vår er hos de andre gruppene mest i dag, og jeg takker meg selv for den erfaringen jeg har med å trene hund og tenker at vi rett og slett må gå lenger unna de andre - vi er for nærme og det blir rett og slett for mye for Diva.

Med en gang vi rører på oss, livner hun til, forventningsfull til tusen. Hun ser opp på meg: "skjer det noe nå? Hun går på plass som bare hun kan, og jeg tenker: hmmm...når jeg beveget meg så ble hun mer oppmerksom. Dette må vi utforske litt. Jeg tar frem apportbukken og presenterer den for henne. Hun griper, holder og bærer flere meter! Jippi! Godbit? De svenske kjøttbollene spytter hun ut igjen.. Hvordan skal jeg nå belønne? Jeg prøver igjen, samme resultat: gripe, holde og bære. Jeg jubler og tar frem den rosa flamingoen og nå vil hun leke! Vi leker, tar en repetisjon til, leker mer og går tilbake til bilen. Pause. Slutt.

Hva har jeg så lært i dag?
Lærdom 1: Ved innlæring av nye øvelser kan jeg ikke trene for nære andre og jeg legger meg på minnet at jeg må jobbe med generalisering, både med sted og forstyrrelser. For eksempel trene utenfor et kjøpesenter, steder hvor andre trener hund.
Lærdom 2: Det jeg trodde var supergodbit, ikke er det - i alle fall ikke i dag.
Lærdom 3: Den beste belønningen er lek!
Lærdom 4: Diva trenger bevegelse ved innlæring av apport.
Lærdom 5: Jeg må stole på meg selv når det gjelder innlæringsmetoden for nye øvelser for min hund og at jeg må tørre å tenke utenfor boksen med tanke på de metodene vi blir presentert.

Vel hjemme etter at hundene fikk en liten dupp i Glomma, fant jeg fram den gule vannapportbukken. Diva synes den var kjempespennende! Jeg merker hun har mer å gi og hun griper, holder og bærer på første forsøk. Jeg rygger, hun traver mot meg glad og fornøyd med apporten i munnen. Hun holder den til jeg tar den. Masse lek. Jeg får litt lyst til å prøve å sende henne fram til apporten og får henne i utgangsstiling. Jeg kommanderer bli, kaster apporten noen meter foran oss og sier apport (noe jeg ikke har brukt tidligere, men tenker at, ja, det fikk bare stå til). Fullt firsprang mot apporten, plukker den opp, løper tilbake til meg og jeg får ta den! Julaften, bursdag, påske og ferie på en gang!

Gode, fine, vakre og morsomme Diva. Du er noe for deg selv :)