Er ikke mange som er "online" på denne tiden av døgnet, men får rett og slett ikke sove nå...tankene går ett år tilbake...husker dagen som den var i går. Husker jeg hørte på radioen i forkant av lønningspils og hørte reporterene fortelle om et stort smell i Oslo. Tv'en sto på og nyhetsbildet utviklet seg etterhvert. Husker nyhetsankeret på TV2 få en beskjed på øret om at "det er skyting på Utøya". Mange meldte forfall til lønningspilsen, og ingen stilte spørsmål ved det. Noen av oss møttes likevel, rett og slett fordi vi ikke orket å sitte alene hver for oss. Husker at jeg fikk beskjed om at de jeg kjente som jobbet i regjeringskvartalet hadde ferie og derfor ikke var berørt av det som skjedde.
Tenkte tilbake på da jeg var på Utøya med skolen for 18 år siden, og så for meg hvilket mareritt det måtte være der ute. Jeg kunne lett se for meg øya, turene jeg gikk der og hvordan det var der. Et sted hvor ungdom koste seg. Husker tårene og trykket i brystet i ren fortvilelse over det som utspant seg på tv-skjermen. Husker også at jeg hadde tenkt å feire bursdagen til mormor, den første som var etter at hun døde.
Dette blir et veldig personlig innlegg, men jeg sitter også her og tenker på hvor utrolig priviligerte vi er som bor i dette landet, med demokratiet og alt det der.
22.juli vil for alltid være en spesiell dag på mange måter, og det vil for meg, være en dag med blandede følelser. Jeg vet ikke hvordan jeg vil markere denne dagen enda, vurderer å dra inn til Oslo en tur, gå i sentrum. Vet ikke. Må gjøre noe, det føles riktig.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar