Instruktørkurs med Diva, eller er det lek med Blondie?

I enkelte situasjoner lærer en mer om hunden sin enn i andre og i dag var en av de. Som noen vet så går jeg hundeinstruktørkurs gjennom Oslo Hundeskole og i den forbindelsen så har vi samlinger hvor vi har en god del praksis og teori. Denne helgen er det ren lydighetshelg hvor de kommende instruktørenes instruktør, som for øvrig er kjempeflink til det hun driver med, (tidligere landslagsleder og greier) presenterer oss for øvelser som vi skal jobbe med. Hun demonstrerer med hunden sin Haste (les: engelsk for hastverk) disse øvelsene og hvordan vi kan lære de inn moment for moment.

Jeg må si at i dag har jeg lært utrolig mye om Diva, og det er at hun rett og slett ikke er satt sammen som andre hunder. Godbiter, leker - ja, her skulle jeg finne ut at boksen ikke akkurat er firkantet, men mer som en labyrint.

Når jeg henter henne for første økt er jeg full av mot og inspirasjon og har som mål å øve på fremadsending mot en markert rute noen meter foran oss. Armert med favorittleken "Rosa flamingo" og både svenske kjøttboller og kalkunpølser nærmer jeg meg treningsområdet. Momentet er at hun skal løpe fra meg mot ruta, verken mer eller mindre. Det er jo et nytt sted å trene på og hun er opptatt av alt annet enn ruta og favorittleken. Hvem gikk der a tro? Hva er det som beveger seg på trikkeskinnene? Hvilken hund er det? Så ser hun på meg: Hæ??? "Blonde", vakre, sorte pelsdotten min... Joda, vi kommer såpass langt at hun løper fram til en godbitskål tre ganger og pølse er egentlig ikke stas, hun ser på meg som om hun skulle si: "Jeg liker ikke dette, jeg mutter". Ok. Svenske kjøttboller da. Det var mer interessant. Godbitskåla vi bruker er av metall og skrangler litt mot asfalten. "Ææææææ, den bråker, mutter, jeg liker ikke denne ekle greia. Den er farlig faktisk! De svenske kjøttbollene kan du ha for deg selv altså". Sukk. Vi fikk til en repetisjon før vi ga oss med det momentet. Pause. Lunsj. Puh...

Et annet moment vi trente på i dag var å gripe for så å holde apporten. Diva snuser forsiktig på den og ser rundt seg. Jeg tenker som så at hun har jo knapt sett en apportbukk før og det er ikke så rart at hun ikke vet hva hun skal gjøre. Hun griper den noen ganger, jeg klikker og gir godbit. Det går sånn ca tre ganger. Hele hunden lyser mot meg: kjeeeeedeliiiig! Vil mye heller se på de andre, demper meg, snur seg vekk og er interessert i alt annet enn denne apportbukken. Jeg vil liksom ikke gi meg heller, instruktøren vår er hos de andre gruppene mest i dag, og jeg takker meg selv for den erfaringen jeg har med å trene hund og tenker at vi rett og slett må gå lenger unna de andre - vi er for nærme og det blir rett og slett for mye for Diva.

Med en gang vi rører på oss, livner hun til, forventningsfull til tusen. Hun ser opp på meg: "skjer det noe nå? Hun går på plass som bare hun kan, og jeg tenker: hmmm...når jeg beveget meg så ble hun mer oppmerksom. Dette må vi utforske litt. Jeg tar frem apportbukken og presenterer den for henne. Hun griper, holder og bærer flere meter! Jippi! Godbit? De svenske kjøttbollene spytter hun ut igjen.. Hvordan skal jeg nå belønne? Jeg prøver igjen, samme resultat: gripe, holde og bære. Jeg jubler og tar frem den rosa flamingoen og nå vil hun leke! Vi leker, tar en repetisjon til, leker mer og går tilbake til bilen. Pause. Slutt.

Hva har jeg så lært i dag?
Lærdom 1: Ved innlæring av nye øvelser kan jeg ikke trene for nære andre og jeg legger meg på minnet at jeg må jobbe med generalisering, både med sted og forstyrrelser. For eksempel trene utenfor et kjøpesenter, steder hvor andre trener hund.
Lærdom 2: Det jeg trodde var supergodbit, ikke er det - i alle fall ikke i dag.
Lærdom 3: Den beste belønningen er lek!
Lærdom 4: Diva trenger bevegelse ved innlæring av apport.
Lærdom 5: Jeg må stole på meg selv når det gjelder innlæringsmetoden for nye øvelser for min hund og at jeg må tørre å tenke utenfor boksen med tanke på de metodene vi blir presentert.

Vel hjemme etter at hundene fikk en liten dupp i Glomma, fant jeg fram den gule vannapportbukken. Diva synes den var kjempespennende! Jeg merker hun har mer å gi og hun griper, holder og bærer på første forsøk. Jeg rygger, hun traver mot meg glad og fornøyd med apporten i munnen. Hun holder den til jeg tar den. Masse lek. Jeg får litt lyst til å prøve å sende henne fram til apporten og får henne i utgangsstiling. Jeg kommanderer bli, kaster apporten noen meter foran oss og sier apport (noe jeg ikke har brukt tidligere, men tenker at, ja, det fikk bare stå til). Fullt firsprang mot apporten, plukker den opp, løper tilbake til meg og jeg får ta den! Julaften, bursdag, påske og ferie på en gang!

Gode, fine, vakre og morsomme Diva. Du er noe for deg selv :)

Valpekurs med Frøken!

22 april var vi på valpekurs og for en kveld! I det hele tatt en fantastisk dag med flott vær osv, men denne kvelden skulle vise seg å gå over all forventning. Frøken starter med å gi meg masse kontakt og under gå-pent-øvelsen så strammer hun ikke båndet en eneste gang, ikke med retningsendringer og fristelser. Hun er så oppmerksom som bare hun kan være. I innkallingsøvelsen så kommer hun i fullt firsprang - instruktøren holder henne og jeg får ca 5 meter bort før jeg roper på henne når hun har oppmerksomhet mot instruktøren - hun kommer med en gang. Mens instruktøren hjelper de andre, finner jeg ut at jeg skal prøve å lære Frøken ordet "bli", og starter med å så vidt stå foran henne, "bli" og godbit - før jeg sakte tar et halvt steg bakover, ett steg  til jeg til slutt kan holde i hanken på lina (ca 150). Hun blir og gir meg full oppmerksomhet. La meg bare nevne at hun ikke har prøvd på dette tidligere. Helt utrolig hvor raskt hun tar ting. Senere på kurset skulle vi gå mot og mellom hverandre, pent i bånd. Ingen stramming av båndet og øvelsen gikk som en lek. I begynnelsen fikk hun gå innenfor båndets rekkevidde, men jeg ville øke vanskelighetsgraden litt og ba henne om mer "på plass"-type øvelse, noe hun gjorde. Sukk. Til og med når jeg stopper så setter hun seg i utgangsstilling. Siste nye øvelse er at hun skal ligge. Hun sitter og jeg fører godbiten i en L foran henne. Hun må tenke litt, men finner fort ut at den raskeste måten å få godbiten på, er å ligge. Vi tar vel en 6-7 repetisjoner av "dekk" og de tre siste gangene ble det jaggu "plaske-dekk". Da var det å løse ut og takke for i dag. Handler om å gi seg mens det går bra :) Regner ikke med at det skal være sånn hver gang, men lever lenge på dette :)

Klasse 30 og Klasse 15 - Hvilken klasse hadde du ønsket for ditt barn?

Det er flere debatter om antall elever per lærer i et klasserom. Likeledes antall elever per kontaktlærer. Noen kjernebegreper i disse debattene er voksentetthet, muligheter for differensiert undervisning og læringsutbytte. Et spørsmål som ofte blir stilt er: Hva har mest å si for elevenes læringsutbytte? 

Det finnes vel like mange meninger om hva som er tilfelle, så det som blir avgjørende til slutt er vel hva en tror selv. For å komme nærmere hva jeg tenker om dette i disse forhandlingstider, så har jeg undersøkt litt rundt dette. Jeg vil også stille deg det samme spørsmålet tre ganger i løpet av denne teksten. 

Høyre sier for eksempel på sin egen side at de ser at klassestørrelse påvirker læringsutbytte. Her er vi i alle fall enige. De viser til en svensk undersøkelse som sier, sitat: "ved å redusere klassestørrelsen fra 25 til 20 er gevinsten 10 prosent bedre læringsresultater og 3,4 prosent høyere lønn for eleven når han eller hun kommer ut i arbeidslivet. " Høyres skolepolitiske talskvinne, Elisabeth Aspaker, sier videre: "Hvis vi skal gjennomføre en norm for lærertetthet blir det tidenes ufaglært-reform for norsk skole. Vi må jo dytte ufaglærte inn i skolene". Tja....jeg er ikke så skråsikker på dette, jeg, Elisabeth Aspaker. Jeg har gjennom 10 år i skoleverket møtt mange faglærte kolleger som ikke vil være kontaktlærere nettopp på grunn av store klasser. I mange tilfeller så er klassestørrelsen ofte synonymt med antall elever per kontaktlærer. Min påstand er at vi her har en ressurs som står ubrukt - godt utdannede faglærere som ikke vil være kontaktlærere. Kanskje hadde vi fått utnyttet denne ressursen bedre om gruppene hadde vært mindre - har du tenkt på det, Aspaker? 

Jeg vet i alle fall at jeg som lærer og potensiell forelder hadde takket og bukket for de 10 prosentene bedre resultater. Jeg ser heller ikke bort i fra at i dagens konkurransesamfunn at elevene også hadde takket for 3,4% høyere lønn. 

Spørsmålet, første gang: Hvilken klasse hadde du ønsket for ditt barn? 

John Hattie er en anerkjent forsker når det kommer til skole, og på grunn av hans omfattende arbeid er dette ikke noe som bør forbigås i stillet. KS oppsummerer John Hattie sin forskning ved at klassestørrelse er blant de faktorene som har minst betydning for læringsutbytte, med 0,21. Dette blir brukt som et argument på at det ikke er så viktig. Til sammenligning så er en av faktorene som har størst betydning: ro i klasserommet. Her er faktortallet på 0,8. Dette synes jeg er interessant, spesielt når KS selv skriver i sin oppsummering at fagkunnskaper kun ligger på 0,09. Altså har både ro i klasserommet og klassestørrelse mer å si for læringsutbytte enn fagkunnskaper. Med dette mener jeg ikke å si at det bær være fritt frem for ufaglærte i skolen, jeg mener kun å påpeke at det klassestørrelse er viktigere enn fagkunnskaper. Her støtter jeg meg på forskning. Jeg undrer på i hvilken grad politikere egentlig har tenkt på dette. De fokuserer jo som kjent på etterutdanning og drømmelærere. 

I Altaposten før helgen sto det en artikkel skrevet av en journalist som hadde fulgt 66 elever fordelt på to klasser. Jeg anbefaler alle å ta seg tid til å lese denne artikkelen i sin helhet. Journalisten stiller seg selv følgende spørsmål etter å ha fulgt klassen: "Som journalist lever vi i den villfarelse at vi er yrkesgruppen med dårligst samvittighet over alt det ugjorte i kampen mot klokka. Kanskje har lærerne en enda tøffere deadline?" Jeg velger å ikke gå nærmere inn på denne artikkelen da jeg mener at den taler best selv. 

Når jeg nå skal skrive videre, vil jeg ta utgangspunkt i to klasser, som jeg fra nå av kaller Klasse 30 og Klasse 15. I disse klassene er det henholdsvis 30 og 15 elever, for faglærere og per kontaktlærer. Før du leser videre, tenk på hvilken klasse du hadde ønsket at ditt barn skulle gå i. 

Hverdagen til Klasse 30 består av: 30 elever med ulike personligheter som skal falle til ro i timene, 30 elever som skal få tilbakemelding på skriftlige og muntlige prestasjoner, 30 elever som skal få differensiert undervisning og de samme elevene vil også gjerne bli sett i klassen også - alle som en. For ikke å glemme kontaktlæreren som skal ha kontakt med minst 30 hjem - ikke alle foresatte bor sammen. 

For Klasse 15 er hverdagen en ganske annen. Med fare for å gjenta til det kjedsommelige: 15 elever med ulike personligheter som skal falle til ro i timene, 15 elever som skal få tilbakemelding på skriftlige og muntlige prestasjoner, 15 elever som skal få differensiert undervisning og de samme elevene vil også gjerne bli sett i klassen også - alle som en. For ikke å glemme kontaktlæreren som skal ha kontakt med minst 15 hjem - ikke alle foresatte bor sammen.

Spørsmålet, andre gang: Hvilken klasse hadde du ønsket for ditt barn? 

En faktor som ikke kan ignoreres i Klasse 15, er om at hvis en elev faller utenfor fellesskapet, så kan tilværelsen bli ganske ensom. Sannsynligheten for at den eleven som eventuelt faller utenom i Klasse 15, finner venner i Klasse 30 er større. Likevel tenker jeg at om det er flere paralleller på en skole, med små klasser, så vil det finnes en klasse for denne eleven. Altså, større skoler, med grupper på 15. Det ville ha vært min drømmeskole som lærer. 

Innledningsvis nevnte jeg også sikkerhet. Jeg vil litt tilbake til dette. Når det gjelder svømming er det et tall som sier at det må være en voksen med godkjent livredningsprøve per 15 elever i bassenget. Forskrift til Opplæringsloven sier: "Dersom den gruppa skolen har ansvaret for, overstig 15, skal tilsynet aukast med ein vaksen tilsynsperson for kvar påbegynt gruppe på 15. Dei som fører tilsyn, må vere flinke til å symje og dykke, og må kunne livredning." 

For grupper av elever i klasserom finnes det ingen slike tak. Det står ikke nedfelt noe i lovverket om størrelse på en ordinær klasse. Jeg ber dere se for dere følgende scenarier: 

1) Skolebygget brenner og klasserommet må evakueres. Læreren har ansvar for å få elevene ut på en trygg måte. Læreren skal holde oversikt over klassen sin i en situasjon hvor mange elever skal ut av bygget. 

2) To elever braker sammen i en uenighet, noe som dessverre kan skje fra tid til annen på tross av at alt er lagt til rette for et godt klassemiljø. Samtidig setter en elev noe i halsen og trenger hjelp. 

Tilbake til Klasse 30 og Klasse 15. Se for dere disse to klassene i de to nevnte scenariene. Tenk på den enkelte elev sin sikkerhet - og læreren sitt ansvar. 

Spørsmålet, tredje gang: Hvilken klasse hadde du ønsket du for ditt barn?

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

For å følge det jeg oppfordrer mine elever til når de skal skrive sakprosa, nemlig kildeliste, så legger jeg ved linker til det jeg har sett på. For de spesielt interesserte. 

Høyre om klassestørrelse: 

https://www.hoyre.no/Om+H%C3%B8yre+og+norm+for+klassest%C3%B8rrelse.d25-TMZjM31.ips

KS' oppsummering av Hattie sin forskning: 

http://www.ks.no/PageFiles/51971/En%20kort%20oppsummering%20av%20Hatties%20forskning.pdf

Artikkelen i Altaposten: 

http://www.altaposten.no/incoming/article9057985.ece

Forskrift til Opplæringsloven: 

http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-06-23-724/KAPITTEL_14#KAPITTEL_14

Nok er nok! Arbeidstid eller kvalitetstid?

Nok er nok! Arbeidstid eller kvalitetstid?

Som lærer følger jeg forhandlingene mellom Utdanningsforbundet og KS om lærernes arbeidstidsavtale, og jeg grøsser av KS’ tilsynelatende totale mangel på forståelse for hvordan yrket fungerer i praksis. Jeg ser også vantro på hvordan dette blir fremstilt i media av alt for mange journalister som helt tydelig ikke vet hva de skriver om. Jeg klarer ikke lenger å sitte og se på at yrket jeg er så glad i, blir omtalt og behandlet på denne måten, faktisk rasert. Derfor vil jeg gjerne klargjøre et par begreper, og stille noen spørsmål.

I dag jobber lærerne 1687,5 timer i året, akkurat som alle andre arbeidstakere. Forskjellen er at disse timene er fordelt på færre uker i året enn i andre yrkesgrupper (38 uker sammen med elevene og 6 dager uten elever). En vanlig arbeidsuke er 37,5 timer, og lærerne jobber i gjennomsnitt 43,3 timer i uka. Av disse er 31,25 timer bundet til arbeidsplassen på ungdomstrinnet, og resten av tiden disponerer vi selv. Det er denne uspesifiserte tiden vi ønsker å fortsatt disponere selv, og det er også grunnen til at vi avspaserer som vi gjør.  Med andre ord: Lærere har like mye ferie som alle andre. Grunnen til at vi likevel ut over dette i kalenderåret har flere uker hvor vi ikke er på jobb, skyldes at disse ukene er opptjent avspasering gjennom året.

En lærers arbeidsuke er altså på 43,3 timer i snitt. I perioder mer, andre mindre – dette skyldes et komprimert arbeidsår som går parallelt med elevenes skoleår. Oppgaver som gjøres utenom undervisningstid er for eksempel forberedelser, skole/hjem-kontakt (herunder blant annet kontakt via epost/telefon/sms, foreldresamtaler og foreldremøter) og vurderingsarbeid av ulik karakter. I tillegg er det planlegging av timer, klargjøring av materiell til timer og møter av ulike slag (fellesmøter, samarbeidsmøter med andre instanser og kurs). Denne listen kunne ha fortsatt videre.

Noen flere tall. Enkelte år har jeg hatt opptil 120 elevtekster å vurdere i løpet av kort tid, les: tentamensperioder. I snitt bruker jeg kanskje 30 minutter pr tekst. Mitt første utgangspunkt er ikke å finne hva eleven ikke har fått til, men å finne hva eleven er god på slik at jeg kan gi en tilbakemelding på hva eleven kan gjøre mer av. I tillegg stiller jeg spørsmål til eleven, for å få han eller hun til å reflektere over eget arbeid. Til slutt kommer jeg med forslag til ting eleven har forbedringspotensiale i. Med andre ord, jeg prøver å lage en tilbakemelding som er positivt ladet for eleven. De to første punktene skal alltid ta mer plass på arket enn det siste. Dette er noe jeg gjerne bruker 30 minutter pr elev på å gjøre. Foresatte og andre har spurt meg hvordan jeg klarer å gi dette til elevene. Svaret er enkelt, og selv om det er en klisje så er svaret: fordi de fortjener det. Erfaring har vist meg at det nytter. Jeg synes at elevene fortjener dette i fremtiden også – å få en solid tilbakemelding på sine arbeider. Dette krever tid. 120 tekster a 30 minutter = 60 timers arbeid. Noter dere det tallet.

De siste årene ved å jobbe i en borgerlig styrt kommune så har statistikken vist at klassestørrelsen øker. Gjennomsnittsklassen til en kontaktlærer er nå på 30 elever. Det innebærer, i tillegg til individuell oppfølging, 30 foreldrekonferanser hvor det gjerne settes av 30 minutter pr elev. Gjerne en time om det er noe spesielt. Dette vil si minst 15 timer. Noter det tallet også.

Vurderingsarbeidet og konferansene er gjerne noe som går parallelt i skoleåret. De foresatte vil gjerne vite hvordan det går med deres håpefulle. Dette vil si at i perioder (ofte kalt «sesongarbeid») så jobber en kontaktlærer nesten døgnet rundt. Det jobbes ekstra i perioder, og vi jobber mindre i andre – derav opptjent avspasering. Klager vi? NEI! Vi gjør denne jobben fordi det er dette vi har valgt å gjøre, fordi det er en av de mest givende jobber en kan ha. Å veilede fremtidens arbeidstakere og gi de kunnskaper for resten av livet. Fordi elevene fortjener kun det beste.   

KS’ forslag som ble lagt på forhandlingsbordet provoserer mange lærere voldsomt. Faktisk er det etter mitt syn (og mange andres) helt bak mål. KS vil at vi skal jobbe 8-16. Mange lærere underviser i dag fra 8-14. Det vil gi to timer til annet arbeid. Møtevirksomhet legger beslag på minst to av ukedagene etter undervisningstid. Da står vi igjen med 6 timer. Ta fram tallene du noterte i sted. 60 timer fra vurderingsarbeidet og 15 fra konferansene.  Det vil ta 30 arbeidsdager å komme i mål – forutsatt at alle foresatte kan komme på konferanse før kl 16. Med tre dager i uka til dette arbeidet tar det fort 10 uker å få gitt tilbake en tekst. I tillegg kan du regne med planleggingen av timer. Kanskje tar det da opptil 2 måneder å få levert tilbake en tekst. Jeg synes ikke det er akseptabelt.

Fra pressemelding fra Skolenes Landsforbund: «Dagens avtale sikrer et tak på hvor mange undervisningstimer en lærer kan ha. KS vil fjerne dette taket. Da blir det fritt fram for økonomisk pressede kommuner å pålegge hver enkelt lærer flere undervisningstimer. Flere undervisningstimer for hver lærer kombinert med færre timer til å forberede undervisningen vil rasere kvaliteten i norsk skole.» Dette er noe jeg er helt enig i. Ironisk nok, kan det virke, så ser ikke KS  og Regjeringen dette regnestykket. Ironisk? Jo, de vil jo satse på matematikk i skolen. Enkel logikk sier at dette regnestykket ikke går opp om en skal ha en skole som er faglig og mellommenneskelig forsvarlig. Lærere kan riktignok ikke verken klone seg eller gi timene i døgnet flere minutter. Vi er tross alt bare mennesker.

Jeg er glad i jobben min. Jeg er fornøyd med både lønn og dagens arbeidstidsavtale. Jeg trives i yrket. Disse endringene som henger over læreryrket som en mørk sky, gjør noe med motivasjonen min for å fortsette i yrket på sikt. Med slike endringer vil jeg få store problemer med å stå inne for kvaliteten på arbeidet jeg leverer og det skyldes ikke manglende utdannelse – den har jeg ganske mye av faktisk og jeg VET jeg er en god lærer. Ved en arbeidstidsavtale som KS legger på bordet, vil kvaliteten på arbeidet blant annet bli preget av hastverk (rett og slett for å rekke gjennom mest mulig), kortere tilbakemeldinger/ samtaler, konstant følelse av utilstrekkelighet og økt grad av stress i arbeidstid. Jeg kjenner min egen begrensning og vet at dette ikke vil holde i lengden. Jeg vet at mange føler det på samme måten. På tide at Regjeringen og KS setter i gang med konsekvensanalyse. Vil Regjeringen og KS at de dyktige lærerne i dagens skole skal fortsette? Vil de unngå at skolene blir tvunget til å ansette ufaglærte til å undervise i skolen, etter en høy sannsynlig masseflukt fra yrket over kort tid? Ja, da må de faktisk høre på lærerne – og ikke bare skolelederne, som sitter på en annen stol ved forhandlingsbordet.

Derfor stiller jeg følgende spørsmål til alle som har hatt, har og vil få barn i skoleverket (også inkludert de som jobber i KS), i det hele tatt til alle som bryr seg om norsk skole: Hvor lang tid synes du det er akseptabelt at det skal gå før en elev får igjen en norsktekst? Kan du uten forbehold ta deg fri fra jobb for å møte til konferanse? Hvor lang tid synes du det er rimelig at det tar fra første til siste konferanse, i en elevgruppe på 30 elever? Tenk da gjerne på hvilken informasjon de siste har muligheten til å få om sine håpefulle, kontra de første. Hvor mange foreldre tror du får til å møte på felles foreldremøter når møtet skal være ferdig kl 16? Synes du det er akseptabelt at det ikke finnes noe tak på antall timer en lærer skal undervise? Har du tiltro til din kommune at den har god nok økonomi til at dette blir regulert slik at ditt barn blir sett hver dag? Vil du at de dyktige lærerne skal bli i skolen? Vil du ha lærere til ditt barn som er fokusert på arbeidstid eller kvalitetstid?

Jeg vet hva jeg ville ha ønsket. Vet du?

Inspirasjon for fremtiden

Noen ganger møter en mennesker som er mer inspirerende enn andre, mennesker som hjelper deg til å se lyst på fremtiden, få ideer, gir deg mot til å følge drømmene dine. Mennesker som forstår hva det vil si å være slik du er - og at jeg ikke er en alien fra en fremmed planet selv om jeg vel er over gjennomsnittet interessert i hund.

I kveld var jeg på kurs med Oslo Hundeskole, et instruktørkurs som varer over 10 helger. Jeg kan ikke vente til å stå opp kl 7 i morgen tidlig for å forberede meg til andre kursdag. Jeg hørte innlegg fra en slik person i dag, og akkurat nå gløder jeg etter fortsettelsen. Bare det å høre at noen tenker likt som meg, og ikke minst at det er MULIG å realisere de samme drømmene som jeg har - det gir håp :)

Må rett og slett sitte oppe litt for å fordøye inntrykk. Ord som svirrer i hodet er pensum, oppgave, kurs, eksamen, hund, fremtid og drømmer.

(bildet hentet fra "Ord til ettertanke" på FB)

Tilbakeblikk på 2013, året i bilder

Januar

Januar startet på en frisk måte, med mye godvær, ikke like mye snø - og med mange planer og drømmer. Jeg delte mange turer med mine firbente samboere, Rikke og Raio, og det var flotte opplevelser, alle som en. Etter at 2012 var et godt utstillingsår, så startet også dette med et "pang" i Sandefjord. Rikke sin første BIS-topp etter å ha hatt flere 2, 3 og 4 plasseringer. 

Februar

Dette var måneden jeg bestemte meg for å gjøre noen grep. Skulle det bli noe ut av planene mine som oppdretter av portugisisk vannhund, så kunne jeg ikke bo i en liten leilighet. Dette er en drøm som jeg prøver å sette ut i livet, sakte, men sikkert. Jeg bestemte meg for å selve leiligheten på Lindeberg, og dra på husjakt. 

Mars

I mars fant jeg huset jeg ville kjøpe. Hellet var med meg og jeg fikk tilslaget etter litt om og men. Et hus som hadde blitt oppgradert endel, men som også fortsatt trengte litt kjærlighet. Det kilte godt i magen når jeg skrev under, og jeg gledet meg til å dele huset med hundene. 

April

April var på mange måter en flott måned, med feiring av egen bursdag og mange lyse øyeblikk både på jobb og hjemme. Strikket en genser til Marthe, var ordentlig gøy å overraske henne med den. Den beste vårmåneden, hvor sola varmer og innflytting nærmet seg, ting så så lyst ut. Pusen i familien, Jenny, skremte oss skikkelig i april. Hun spiste dårlig og gikk mye ned i vekt. Kun 1,8 kg veide hun på det minste. Fantastiske veterinærer hjalp oss over en kneik, og nå går det så mye bedre med pus, som nå har passert 19 år. 

Mai

Den firbente familien fikk en forøkelse i mai, lille Diva, som raskt fant seg til rette. En storsjarmør av dimensjoner. Bare en uke tidligere fikk jeg nøkkelen til huset. Sommeren nærmet seg. Varme både ute og inne. 

Juni

Det er vanskelig å komme utenom Nora og Greta når jeg ser tilbake på året som har gått. Greta, valpen til Marthe, og Nora, valpen som skulle bo hos mamma (men som vi eier sammen). Tre valper i familien på kort tid, masse lek, moro og spenning. For en sommerferie det ble! Juni var også måneden jeg flyttet inn i huset, etter å ha bodd hos mamma en stund. På grunn av situasjonen med Jenny var det vanskelig å flytte derfra tidligere, men nå var tiden inne. Nytt hus, ny valp - nye muligheter!

Juli

Mange flotte turer i løpet av sommeren, blant annet til Sverige, for å møte kjente og kjære der. Juli var også måneden hvor jeg fikk vite at en kjær venninne var alvorlig syk, så måneden var fylt av sterke kontraster. Det ble mange sterke øyeblikk, både positive, triste og håpefulle øyeblikk, som jeg har pakket godt inn og tar godt vare på. En får virkelig perspektiv på livet, og hvor heldig en er som får holde på med det en elsker. Det fins aldri en garanti for det. 

August

To av årets største opplevelser kom i august. Rikke ble, på selveste rasespesialen for portugisisk vannhund, Norsk Utstillingschampion! Det er en dag jeg aldri kommer til å glemme! 

Jeg skulle også få være så heldig å oppleve konsert med Roger Waters. Makan til tilstedeværelse på scenen skal en lete lenge etter. Marthe var med meg på denne konserten, og det var veldig godt for oss begge. 

September

Etter oppturene i august var september desto tøffere. På et agilitystevne med Raio, gikk det opp for meg at hans agilitykarriære ikke kommer til å bli lang. Etter to løp haltet han (tross god oppvarming) og den vonde hofta og ryggen satte en stopper for videre trening når gradene krøp nedover på gradestokken. Med god hjelp av kiropraktor går det fremover, og jeg vil gjøre alt for gullgutten min. Dekken innkjøpt og planen er å finne en aktivitet som kan være alternativt for han å konkurrere i. Både han og jeg liker å konkurrere, og det finnes så mange alternativer der ute. Tårene var alikevel mange i september når alvoret med helsa hans gikk opp for meg. 

Oktober

En rolig måned med fine høstturer i skog og mark. Raio ble bedre, når han fikk ting tilrettelagt, så den slagplanen ble raskt klar. For min egen del var oktober en måned jeg også merket at overskuddet ikke helt var til stede, det hadde vært for mye å takle på kort tid og jeg innså at jeg trengte hjelp. Etter hjelp fra lege og profesjonell samtalepartner, begynte det å snu. 

November

Det gikk atter fremover, og jeg lærte meg stadig å takle ting på en bedre måte. Livet kom mer i balanse og ting begynte å rette på seg. Fremgang også med lille Diva, som sto på bronsemerkeprøven i en alder av 7 måneder. Rikke ble også norsk veteranvinner 2013 på årets hundebegivenhet, Dogs4All. På messen fant hun seg en seng (ja, hun valgte den virkelig selv) og den var velfortjent!

Desember

Åpning av den lokale hundeparken på Fjellfoten, konsert med Depeche Mode og første besøk på sushirestaurant er bare noen av månedens høydepunkt. Ett av de aller største var atter en forøkning i husstanden - kattepusen som fikk navnet Melis. 

Nå, som det er selveste nyttårsaften, er det mektig å se tilbake på året som har gått. Tenke på alle oppturene og de tunge øyeblikkene som har flakket som et stearinlys som står i et trekkfullt vindu. Fra de tunge stundene hvor det er vanskelig å se fremover, til nå hvor jeg kan se tilbake og si til meg selv: du klarte det. Smilet sitter løst nå. 

Avslutningsvis vil jeg takke alle for et fantastisk år, god støtte, god hjelp, gode samtaler og alt som vi har delt sammen. Jeg ser virkelig fram til 2014, som nå bare er noen timer unna. 

Til familie, venner og bekjente: Godt nytt år!

Søndagstur :)

Ut på søndagstur i sele, passelig "båndsalat" og med trekkbelte med strikk på meg. Selv om de ikke trekker så mye, blir det endel når de er sammen om det ;-) En flott søndagstur i strålende vær!

 "Har nesten like mye pels som de sauene jeg går med, bare at disse sauene har jo pels på bakparten også - og ikke så lang hale som oss. "Bæææ", hva slags lyd er DET, liksom?? "Voff, sier jeg!"

Engasjementet lyser når de skal stå stille for fotografen. Mer spennende å se gresset gro...

"Ok, da, så kan vi se litt på deg".  Raio geiper til og med...

Raio: "Kan vi gå snart nå??"